Jeg spør meg selv om lykken ligger i en liten, bærbar boks. Med plass til PC, vannflaske, briller og noen få papirer.

Vil boksen gjøre livet bedre neste uke? spør Kari Hirth. Foto: Kari Hirth

Er lykken i livet i en liten boks?

På bussen passerer vi Victoria terrasse, hvor jeg hadde min arbeidsplass i Utenriksdepartementet (UD) i 34 år, kun avbrutt av noen utenlandsopphold. Victoria terrasse var sentrum i livet.

Nå leter jeg etter ny forankring og spør meg selv om lykken ligger i en liten, bærbar boks som vi fikk utlevert i dag, med plass til PC, vannflaske, briller og noen få papirer. Boksen skal kunne plasseres i det låsbare, 60x60 cm store skapet som jeg demonstrativt lar stå ulåst: Innenfor åtte låste dører vi må trykke oss gjennom, står innholdet i boksen trygt, tenker jeg.

Men dagen i dag – hvordan var den?

Ut og inn av dører

«Morgenstund har gull i munn» passer godt som beskrivelse på saksansvarlig for Asia, som hadde fritt valg av plasser kl. 07.10. Som mange andre har jeg funnet min faste plass på tross av alle oppfordringer om å «flytte rundt».

I samarbeidssonen satte jeg fra meg veske og avis før jeg gikk til et klesskap, hengte av meg ytterjakken og skiftet til et par innesko som jeg hadde latt stå der fra dagen før. Egentlig skulle inneskoene stå i en egen garderobe. Jeg greier ikke å venne meg til å skulle gå i strømpelesten fra yttertøyskapet. Foreløpig lar jeg det stå til.

Ut og inn av flere dører for å fylle vannflaske og hente PC og noen veldig få papirer. Så satte jeg meg ned for å få oversikt over dagen. Med en gammeldags papirkalender jeg fortsatt bruker. Jeg koblet PC-en til den store skjermen, fikk delt denne i tre og åpnet nødvendige applikasjoner. Outlook, Teams og Onenote – som gjør notatbøker overflødige og medfører at vi er kun delvis til stede i møter. (Opp med hånden den som ikke sjekker noe annet mens han liksom følger med i et møte.)

Mangfoldig verden

Litt før kl. 08 koblet jeg fra PC-en og tok med den, briller, telefon og noen få papirer og logget på dagens første Teams-møte med Shanghai om et planlagt besøk til Festspillene i Bergen – i et såkalt multirom: et lite rom som ikke kan reserveres.

Da møtet var over, forsøkte jeg uten hell å nå et par kontakter pr. telefon og måtte ta med meg samme PC, briller, telefon og noen papirer ut til min vindusplass. Nabopulten var i bruk, og uten skiller mellom har vi fritt innsyn på hverandres skjermer. Jeg har telefonen og PC-en på lydløs og merker at jeg irriterer meg litt når naboen ikke gjør det samme. Det piper stadig vekk i alle slags varsler.

Jeg koblet meg på en stor skjerm igjen, åpnet nødvendige applikasjoner og fikk gjort litt før en av dem jeg forsøkte å nå, ringte, og jeg plukket opp alt igjen, for jeg måtte se på noe på skjermen mens jeg snakket. Heldigvis var samme multirom ledig.

Vel tilbake ved vinduet viste det seg at en kollega hadde plassert seg ved et stort bord og diskuterte høylytt i telefonen. Men dette er en såkalt samarbeidssone, så det er lov å snakke – men så høyt i telefonen?

Fysisk møte i sosial sone

«Vil noen spise lunsj i kantinen?» spør jeg i vår lunsjchat, men mange har enten matpakke eller går to etasjer ned og henter mat, så jeg tusler ned alene og finner noen fra en annen verden å spise min nydelige sei med grønnsaker med.

Jeg sjekker klokken og henter nødvendig PC, briller, telefon og noen få papirer før neste møte, som skulle være i den sosiale sonen, men jeg ser at et av multirommene er ledig, finner faktisk de to kollegene som skal være med fysisk – det er ingen selvfølge – og inviterer dem med inn. I dette rommet er det utsikt, noe som ikke er tilfelle i de fleste.

Kl. 13 beveger jeg meg – stadig med PC, briller og telefon, men ingen papirer denne gangen – inn i sosial sone for å ha et fysisk møte med en ung kollega som entusiastisk forbereder sin første utestasjonering til et av mine land.

En time tilbake foran vinduet. Fikk gjort litt, men med utsikt til dagens siste Teams-møte med New York om forberedelser av Ibsens 200-årsjubileum var det ikke tid til å komme i gang med noe av det som egentlig burde ha vært gjort i dag.

Vidunderboksen

Det er stille en liksom-fredag før langhelg. Kl. 16 finner jeg et fint rom med utsikt, stadig med PC, briller, telefon og et papir. Vellykket samtale, men jeg merker at dagen snart burde være over.

Jeg sjekker om jeg kan hente vidunderboksen som skal løse alle praktiske problemer, men ingen beskjed å finne. Gleden er derfor stor når en kollega sier at bokser kan hentes kun en etasje opp. Jeg strener av sted, og ganske riktig, store mengder flatpakkede bokser. Jeg monterer lett min, laster opp alle mine saker og setter den inn i mitt skap.

Jeg låser ikke.

Jeg finner ytterjakken, bytter sko og trykker meg ut gjennom mange låste dører.

Forbi Vanessa Bairds fantastiske malerier – hvor vi har en Y-blokk – som burde vært utstilt i det offentlige rom og ikke kun til glede for 2400 byråkrater. (Det ryktes faktisk at noen ikke liker dem!)

Jeg går ut i solen.

Jeg har gjort et dagsverk.

Ja, men så mye mindre produktiv enn jeg ville ha vært på mitt cellekontor i Victoria terrasse.

Men vil boksen gjøre livet bedre neste uke?