Jeg tenker med gru på alle de hundrevis av barn og unge som vokser opp i misjonsmenigheter

Resultatet ble at homofile i samboerskap og heterofile samboere normalt ikke er ønsket som medlemmer i deres menigheter, og en misjonskirke som tydelig bryter med eget verdigrunnlag.

I Vårt Land (31.05.2026) leser vi at pastor i Søgne Misjonskirke, Ingjerd Sand, puster lettet ut etter at det er klart at nåløyet for hvem som kan bli medlemmer i menigheten innskrenkes. Nå kan de sette punktum i saken og bruke kreftene på å være «rause og inkluderende fellesskap». Samtidig opplever de av oss som er homofilie, at vi får stadig mindre rom å puste i, og at vi må bruke stadig flere krefter bare på å være oss selv.

I det opprinnelige forslaget fra hovedstyret var ansvaret for hvem som kunne bli medlem og ikke, ment å bli overlatt til lokalmenighetene. Dette ble endret i siste øyeblikk, noe hovedpastor i Søgne Misjonskirke, Johnny Omdal, uttrykte stor lettelse over i sin kommentar til fvn. (02.06.2026). Bare tenk hvor krevende det ville bli for han som pastor dersom han havnet i en posisjon der han hadde sagt nei til noen som etterpå ble ønsket velkommen av en annen menighet. Han ville risikere å bli stemplet i lokalsamfunnet (VL 31.05.2026). Man kan undres på om Omdal noen gang har forsøkt å sette seg inn i de homofiles posisjon. Har han tenkt på hvordan det er å føle at du går rundt med et stempel i panna som sier at du er feil?

Misjonskirken står selvsagt fritt til å vedta egne vedtekter. Men man bør kunne forvente at de er tydelige og ærlige om hva de faktisk står for. I dag forekommer det en åpenbar dobbeltkommunikasjon når det gjelder raushetskulturen som er ment å prege Misjonskirken. På deres hjemmeside finner vi at raus og relevant er verdier kirkesamfunnet ønsker å strebe etter. Herunder inngår vilje til forandring og en inkluderende livsstil, samt ønske om å fremme liv og vekst.

Hvordan skal vi så forholde oss til at de i praksis bidrar til det motsatte, nemlig å bryte ned og ødelegge liv? Hva gjør vi når nettopp de fellesskapene som er ment å være trygge og inkluderende, stenger dørene for deg? Hva gjør vi når menigheter som profilerer seg som åpne for alle, og som sier at alle er velkomne, selv med «riper i lakken», samtidig sender tydelige signaler om at noen ikke har en fullverdig plass i fellesskapet? Eller mer presist, dersom man skal ta formuleringen fra Søgne Misjonskirkes hjemmeside på alvor: Alle kan ta del rundt bordet, men ikke alle får være med å dekke det.

Det må være lov å spørre seg om Misjonskirken virkelig forstår alvoret av det de driver med. Forskning og levekårsundersøkelser viser at LHBT+-personer er betydelig mer rammet av psykiske plager og selvmordstanker enn resten av befolkningen. Forskere peker på at dette i hovedsak skyldes faktorer som diskriminering, sosial ekskludering, mobbing og frykt for negative reaksjoner fra omgivelsene.

Jeg tenker med gru på alle de hundrevis av barn og unge som vokser opp i misjonsmenigheter i byen vår i dag. Der finnes det flere som er overbevist om at den de er, er feil. Som tenker at de må leve hele livet alene for å bli akseptert. Som tenker at de heller vil dø enn at omgivelsene deres skal få vite hvem de egentlig er. Som føler at de ikke har noen rundt seg de kan prate med.

Til alle voksne som befinner seg i disse miljøene og som faktisk mener at det er plass til alle rundt bordet: Vis at du er trygg. Gjør det synlig at du er en de kan prate med uten å føle seg dømt. Det kan være så enkelt som å bære et regnbuearmbånd. For noen kan bare det virke skummelt. Men det er så veldig mye skumlere for de du bærer det for. Våg å være en tydelig alliert. Det betyr mye mer enn du tror for mange flere enn du tror.

Jo mer jeg leser i Bibelen om evangelienes Jesus, jo mer overbevist blir jeg om at han aldri ville stengt de av oss som er skeive ute fra fellesskapet.

Det finnes ikke en person i verdenshistorien som har vært mer opptatt av å åpne dører og rive ned murer. Som har vært mer opptatt av å invitere inn i fellesskapet. Og da særlig de som resten av samfunnet plasserte på utsiden.

Var det noe Jesus var tydelig på, så var det at man ikke skulle dømme. At man ikke skulle løfte seg selv fram som bedre enn de andre. Mens Jesus sa ja til alle mennesker, sier Misjonsskirken nei til en stor gruppe mennesker. En gruppe som allerede befinner seg i en sårbar posisjon. En gruppe som bare ønsker å være mennesker med litt riper i lakken slik som alle andre. Ikke saker det kan settes punktum ved.