Jeg tenker ofte på hva vi faktisk kan gjøre herfra

Jeg har jobbet for NATO i Brussel og for FN i Afghanistan. Der har jeg sett hvordan geopolitikk, sikkerhetspolitikk og økonomiske beslutninger former menneskers liv langt unna forhandlingsbordene der de tas.

I dag bor jeg i Kristiansand. Her oppdrar jeg en liten jente sammen med mannen min, som er født og oppvokst her. Perspektivet mitt har endret seg. Ikke fordi verden er blitt mindre alvorlig, men fordi ansvaret er blitt mer konkret.

Jeg tenker ofte på hva vi faktisk kan gjøre herfra, i et lokalsamfunn som fortsatt har oversikt, nærhet og tillit.

Verden oppleves urolig for mange. Krig i Europa. Økende polarisering. Økonomisk usikkerhet. Teknologiske endringer som skjer raskere enn vår evne til å forstå konsekvensene. Det er lett å kjenne på maktesløshet og tenke at løsningene må komme ovenfra. Fra stormakter, institusjoner eller systemer langt borte.

Min erfaring er at stabilitet alltid bygges nedenfra.

I Afghanistan så jeg hva som skjer når lokale fellesskap bryter sammen. Når tillit forsvinner og mennesker mister eierskap til samfunnet rundt seg. Da hjelper det lite med internasjonale strategier alene. Uansett hvor velmenende de er. Uten lokal forankring finnes det ingen varig løsning.

Derfor har jeg skrevet boken «When the Almond Trees Bloom». Den handler om globale skifter, men også om det indre og det nære. Tittelen viser til mandeltreet, som blomstrer før våren har kommet. Ikke fordi forholdene er trygge, men fordi livets impuls er sterkere enn frykten for frost.

Jeg opplever at vi lever i en slik mellomtid nå. Det gamle er ikke lenger bærekraftig. Det nye er ennå ikke fullt synlig. I slike tider blir spørsmålet ikke bare hva myndigheter og institusjoner gjør, men hvordan vi som mennesker velger å leve der vi faktisk er.

Mindre byer og lokalsamfunn har en styrke som ofte undervurderes. Her er avstanden kort mellom mennesker. Mellom ord og handling. Mellom beslutninger og konsekvenser. Det gir et reelt handlingsrom.

Fra Kristiansand kan vi styrke lokale fellesskap i stedet for å la dem forvitre. Vi kan skape møteplasser der mennesker møtes som mer enn meninger og identiteter. Vi kan utvikle lederskap i skoler, næringsliv og offentlig sektor som forstår at fremtidens robusthet handler like mye om relasjoner som om ressurser.

Og vi kan ta ansvar for hvilket menneskesyn vi gir videre til barna våre. Uro smitter. Men det gjør også trygghet, tilstedeværelse og mot.

Jeg har sett verden fra innsiden av store systemer. Nå ser jeg den fra innsiden av en barndom som så vidt har begynt. Det gjør meg ikke mer redd. Det gjør meg mer ansvarlig.

Verden er urolig. Men fremtiden formes ikke bare i hovedsteder og konferansesaler. Den formes også her, i Kristiansand, i hvordan vi velger å leve sammen.

Åpen

Åpen

Åpen