Jeg tillater meg å være politisk ukorrekt

Jeg har møtt dem som benyttet sykemelding for å oppnå private mål av type platting utenfor huset sitt. De ble umiddelbart friskmeldt. De følte lite ansvar for andre enn seg selv.

Det er synd at få løfter blikket høyt nok til å se alle årsaker og mulige løsninger på en bedrøvelig sykemeldingsstatistikk. Sykdom og sykemelding har blitt et politisk og byråkratisk anliggende. Det går lett galt.

Norge ligger klart over både Finland, Danmark og Sverige på sykemeldingsstatistikken. Det gir grunn til ettertanke.

Hvorfor er vi mer syke her enn i land det er rimelig å sammenlikne oss med?

Svaret ligger hos omstendighetene til dem som blir sykemeldte.

Åpen

Jeg har sykemeldt folk fra helse og sosial. Få har vært leger, ellers er alle grupper representert. Mange barnehageansatte og pleie- og omsorgsarbeidere har gått sykemeldt ut av mitt kontor. Alt arbeid som krever empati, kjærlighet og medmenneskelighet har blitt tynt av jakten på effektivitet.

Min erfaring er at når systemet blir umenneskelig, er det de beste som blir syke først.

Sjåfører og lagerarbeidere som trengte sykemelding har jeg hatt mange av. Her har det vært mye senebetennelser, vonde rygger og tidvis en opplevelse av tidspress i effektivitetens tjeneste.

Fysisk jobb-belastning er ofte ensidig og gir ikke gevinst på den generelle fysikken. Liknende har det vært for renholdere og servitører. Også de jobber med fysisk belastning, kvelds- og helgearbeid og har høyere risiko for langvarig fravær. Effektivitetsjaget er til stede også der. I tillegg er dette personer som lønnes lavt for innsatsen.

Lav lønn gir budskap om lav verdi, mennesker blir friskere når vi opplever oss verdifulle. Lønn er en verdisetter.

Det har også vært mitt inntrykk at dess lengre borte beslutningene legges på en arbeidsplass, dess mer fremmedgjorte og lettere syke blir de ansatte.

Sjelden har jeg sykemeldt personer med høyere utdanning, de som har fleksibel arbeidstid og muligheten for hjemmekontor. De har jobbet i IT, vært akademikere, sivilingeniører og forskere. Alle disse er personer som etter min erfaring, er mer alvorlig syke når de først blir dårlige. Jeg opplever at mer arbeidsglede, mer opplevelse av mening i det vi gjør, betyr mye for trivsel og dermed også for helse.

Min og mange andres erfaring, er at kvinner oftere sykemeldes enn menn. Transfolk figurerer ikke i statistikkene, men opplever ofte diskriminering, trakassering og sykeliggjøring også fra det offentlige. Slikt blir vi syke av. At kvinner blir mer sykemeldte, står nok i forbindelse med at de ofte jobber i yrker hvor det er mye sykemeldinger. Mange kvinner jeg har sykemeldt har dessuten vært dobbeltarbeidende nettopp i de yrkene som har størst sykefravær. De er ofte mer utslitte enn egentlig syke.

Jeg ble overrasket da jeg nylig leste at unge voksne (25-39 år) i 2025 hadde en høyere andel av fraværet enn før. Tidligere økte fraværet med alderen. Blir våre barn dårligere forberedt på liv og arbeidsliv, kan vi spørre?

Selvstendig næringsdrivende har jeg sjelden sykemeldt. De er langt dårligere sikret gjennom folketrygden. De første 16 dagene får de ingen sykepenger. Det fører tankene til et tabu i debatten: Karensdag. Jeg tillater meg å være politisk ukorrekt og mene at det ville gi stor avkastning for samfunnet og lite reelt tap for den enkelte om en slik dag ble innført.

Kropp og psyke trenger nærhet, mening og eierskap i jobben. Det gjelder ikke nødvendigvis materielt eierskap, men en opplevelse av hvor betydningsfull en er for arbeidsplassen. Vi trenger selvstyrt tid, vi trenger å føle oss verdifulle, at de talentene vi har blir satt pris på og benyttet.

På tross av alt dette har vi ikke fått svar på hvorfor vi er mer sykemeldt enn tilfellet er i våre naboland.

Kanskje har vi fått innpodet en innstilling om at arbeid, – det skal du gjøre minst mulig av og få mest mulig for. Vi befinner oss i senkapitalismen, hvor kampen mellom dem som selger sine tjenester og de som høster profitten, har dype røtter og må ta noe av ansvaret for at pliktfølelsen på grunnplanen ikke alltid er så stor.

Norske arbeidsgivere kunne gjøre mye for at ansatte skulle føle seg mer verdifulle. Norske arbeidstakere kunne nok i større grad ta eierskap i eget arbeid og se at hver og en av oss er verdifulle i det totale norske arbeidsliv.

Jeg tror lite på byråkratisering av sykdom og sykemelding, fordi jeg vet at samme lidelse kan ha svært forskjellig varighet hos dem som rammes. Noen sliter med influensa en dag eller to, andre i ukevis.

Byråkratisering medfører masse pseudolegearbeid. Leger vil bli reddere enn de allerede er, redde for å gjøre feil som byråkratiet slår ned på med hard hånd. Snart vil vel leger bli anmeldt og forkastet fordi de ikke etterlevde byråkratiske krav, men fokuserte på sine klienters ve og vel.