3 weeks ago
17
Foto: Fra serien «Etter Benjamin», NRKTiden etter Benjamin forandret meg for livet. Jeg håper det kan inspirere.
Publisert: 25.09.2025 07:48
Da Benjamin Hermansen ble drept 26. januar 2001, ble det sagt at Norge mistet uskylden.
Benjamin var 15 år gammel. Vi gikk på samme ungdomsskole. Han var en vanlig norsk gutt og en stolt holmlianer.
Vi som sto igjen etter drapet, fikk føle på at hudfarge kunne utgjøre forskjellen på liv og død.
Jeg var 13 år. Den vinteren ble jeg voksen. Mediene møtte opp i skolegården og ville vite hvordan dette kunne skje. Folk på Holmlia var mest redde for at det skulle skje igjen. Det var lammende.
Men offerrollen passet aldri det livlige og sosiale lokalmiljøet på Holmlia. Så vi protesterte mot den voksende forestillingen om at Holmlia var et farlig sted. Et tragisk sted.
En av dem som protesterte, var Victor Lopez, en kompis av Benjamin og meg fra skolen. Noen måneder senere fant vi Victor død midt på Holmlia. Det føltes som en advarsel.
Foto: Lise Åserud, NTBSteder som Holmlia og innbyggerne der får noen ganger skylden for mye av det som er galt med landet vårt. Men Holmlia er stort sett et helt vanlig norsk tettsted. Tro meg. Du møter de samme menneskene her som overalt ellers i vårt vakre, vidstrakte land. Vi håper og frykter det samme som dere andre.
Det som gjør Holmlia unikt, er fellesskapet vårt. For i tiden etter drapet på Benjamin reiste vi oss, sammen. Unge og gamle. Uansett bakgrunn. Alle.
Vi ville ikke la alt det vonde definere oss. Vi ville fortsette å leve livet vårt, med verdighet.
Og da måtte vi se fremover.
Dette ble vårt problem. Og derfor vårt ansvar.
Tiden etter Benjamin forandret meg for livet. Jeg håper det kan inspirere.
Glem ikke
På Åsbråten, nabolaget der Benjamin vokste opp og ble drept, ble det bygget en snøborg fylt av blomster og lys i hans minne. Men våren kom, og snøborgen smeltet.
Året etter klarte et samlet Holmlia mot alle odds å reise en permanent byste av Benjamin på Åsbråten. På bysten står det: «Glem ikke»
Foto: Tore Meek, NTBDet løftet har jeg båret med meg i snart 25 år.
Glem ikke 26. januar 2001. Glem ikke fellesskapet vårt. Glem ikke kjærligheten. Glem ikke Victor.
Og nå – glem ikke Tamima.
Jeg møtte Tamima i forbindelse med noen hiphopkonserter i Oslo sentrum for noen år siden.
Vi er omtrent like gamle. På Holmlia anses familien hennes som holmlianere. Fra samme Åsbråten som Benjamin.
Hva tenkte Tamima da hun ble drept? Håpet hun at vi ikke skulle glemme henne?
Foto: Privat/Uttak fra video: NRKHvor skal vi?
Det var rørende å se alle menneskene som møtte opp for å hedre Tamima på Youngstorget.
I noen timer farget rosetoget byen gul, hennes favorittfarge.
Samtidig føltes det litt som om jeg var en tilskuer til vår egen tilbakegang. I det store og det hele er det ikke så lenge siden vi sto på akkurat samme sted for å hedre Benjamin. Hva har endret seg?
«Glem ikke» er fellesskapets ansvar. Det er storsamfunnet som står igjen som taper hver gang den enkelte av oss glemmer.
Sannheten er at vi alle har fordommer. Det er veldig menneskelig. På samme måte er antirasisme menneskelig. Det er medmenneskelighet. Nestekjærlighet. Norske verdier.
Antirasisme er noe som er med deg, som du må jobbe med konstant. Uansett hvor du er fra.
Ta meg som eksempel. Jeg har brukt n-ordet i alle år. Trodde det viste hvor trygg jeg var i meg selv. Hvor tøft det var at jeg, som etnisk norsk, «fikk lov» fordi jeg var fra Holmlia. Det er flaut å innrømme, men det føltes som en superkraft. Det har vist seg å være en egotripp.
Foto: Fra serien «Etter Benjamin», NRKJeg skylder storsamfunnet å ta det innover meg. Selv små, små endringer kan samlet utgjøre enorme forskjeller. Så vær raus.
Tenk på rasisme som gjerrighet. Ingen vedkjenner seg at de er gjerrige. Men vi trives jo godt med responsen vi får når vi er rause. Det er antirasisme i et nøtteskall. Man behersker sin egen gjerrighet – og velger å gi. Effekten er enorm. Prøv det!
Glem ikke kjærligheten. Det har Holmlia lært meg.
English (US) ·