Jeg var 14 år da jeg ble syk av anoreksi. Det var ikke Bup som reddet meg.

Mer intensive og effektive behandlingstilbud bør være langt mer tilgjengelig enn hva som er tilfellet i dag, skriver Åsne Skeie. Foto: Ella Katrine Suurballe Frederiksen

Kan det virkelig være riktig at man enten skal være døden nær eller velsignet med ressurssterke foreldre for å få den behandlingen man trenger?

To foreldre til hvert sitt barn med alvorlig anoreksi har den siste tiden fortalt i Aftenposten om sine erfaringer med Bup (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). De står i en krisesituasjon som 1:1 reflekterer det jeg og min familie sto i for ti år siden.

I dag har jeg vært frisk i mange år, og aller helst vil jeg skrive, snakke og tenke på alt mulig annet enn anoreksi. Men når systemet ikke ser ut til å ha flyttet seg en millimeter siden jeg selv var pasient, er det vanskelig å la være.

Jeg var 14 år da jeg ble syk av anoreksi. Sykdommen kom snikende i løpet av kort tid, og jeg gikk fra å være en normal, sunn og forholdsvis glad tenåringsjente til å bli et innesluttet, tvangspreget og stadig tynnere skall av meg selv. Mat, trening, regler og tvangstanker overtok alt.

I begynnelsen kunne jeg slett ikke innse hvor syk jeg var. Når anoreksi først har fått fotfeste, slipper den ikke taket. Symptomene klorer seg fast og infiltrerer tankene dine. Løpingen, gulrøttene, isolasjonen, det var jo meg! Jeg ville det jo selv! Det siste jeg ønsket, var at noen skulle definere hvem jeg var og hva jeg holdt på med.

Kamper over kjøkkenbordet hjemme

Mamma, som ikke kunne gjenkjenne sin egen datter, sendte meg til fastlegens kontor. Der fikk jeg, 14 år, med en puls på 38, beskjed om at «jeg skulle ta litt mer enn mamma gjorde på tallerkenen», og at «det er normalt at idrettsutøvere har lav puls». Fint! Så kunne jeg fortsette å trene enda litt mer og lyve enda litt bedre om hvor mye jeg hadde spist. Bli enda litt sykere.

Igjen slo mamma alarm. Denne gangen bar det først akutt til Bup i Tønsberg og senere til Nic Waals Institutt i Oslo. Som for de fleste andre i samme situasjon ble familiebasert terapi foreskrevet. Her er prinsippet at foreldre skal være både behandlingsinstitusjon og omsorgspersoner, samtidig.

Som anonym mor skriver i Aftenposten 14. januar, er det i praksis dermed foreldrene som får verdens vanskeligste oppgave. Med en utdatert kostplan i hånden, tilbud om én 45 minutter lang behandlingstime i uken og en saboterende og totalt uvillig ungdom var min familie ellers overlatt til seg selv: til en lang, utslitende unntakstilstand hvor de voldsomste kamper måtte tas over kjøkkenbordet hjemme og ramme absolutt alle i husstanden.

Uten noen plan for opptrapping eller alternativ behandling ved manglende fremgang hang alt på mine foreldres utholdenhet og evne til å finne mer informasjon om sykdommen på egen hånd.

Jeg er heldig som har en mor som er akademiker, som hadde ressursene til å søke støtte i amerikanske foreldrefora på nett, og som leste alt hun kom over om hva nyere forskning sier om hva som er en absolutt nødvendig forutsetning for å bli frisk: nok mat, som er mye mer enn man kan tenke seg, over lang tid, uten unntak. Så enkelt og så utrolig vanskelig.

Vi var fullstendig istykkerrevet

Mye har jeg nok fortrengt fra den tiden. Men jeg husker koppeskårene på gulvet, kaffeflekkene i taket, karbonaden i pennalet, skrikingen og fortvilelsen som om det var i går.

Mine foreldres maktesløse kjefting når de fant sjokolade og nøtter gjemt bort på de underligste steder, hvordan jeg måtte holdes igjen for ikke å stikke av fra måltidene.

At jeg måtte passes på døgnet rundt, fordi jeg enten kunne slutte å puste eller begynne med spensthopp kl. 02 om natten.

At lillebroren min forsvant inn på rommet sitt uten å få den oppmerksomheten han trengte, fordi jeg krevde alt.

Den trykkede stemningen i behandlingsrommet på Bup når ett sett fraskilte foreldre og en taus tenåring skulle snakke om «hvordan det gikk», når sannheten var at vi var fullstendig istykkerrevet.

Bedring er prisgitt familien

Jeg vet at moren min ba innstendig om mer hjelp. Å ha et barn med alvorlig anoreksi krever døgndrift, og livet varer bare frem til neste måltid. Men vi, som så mange andre, møtte skjebnens ironi. Å bli innlagt og få mer hjelp og avlastning krever en BMI som er akutt livstruende, og den klarte foreldrene mine – mot alle odds – å få meg over.

Hvis det ikke er fare for at man dør i morgen, er det likegyldig hvor langt ute å kjøre man er psykisk – bedring er prisgitt familien, en selv og et enkelt møte med Bup i uken.

Takket være en mamma som klarte å hale meg opp på en noenlunde BMI, ble jeg bedre, men ikke frisk nok. Jeg forsto at jeg hadde et problem, men maktet ikke å utfordre meg selv nok til å spise det som skulle til for å overkomme lidelsen.

Ingen stilte strenge nok krav

Jeg ble 16 år og helserettslig myndig. Behandlingen ble frivillig, og fokuset lå ikke på hva man er nødt til å tvinge seg gjennom for å bli frisk, men på å skape en god relasjon til behandler og en «vente og se»-tilnærming.

Jeg fikk riktignok et bra forhold til enkelte av behandlerne i løpet av disse årene på Bup. Men ingen av dem stilte strenge nok krav og fortalte meg at denne behandlingen var livsnødvendig. Ingen turte å være den autoritetspersonen jeg trengte. Med en uke mellom hver kognitive behandlingstime kunne de lett lures og manipuleres, og jeg fikk lov til å balansere på en knivsegg mellom tilbakefall og et slags alminnelig ungdomsliv.

For en ungdom som er i ferd med å bli kvinne, er «vent og se» høyst risikabelt. Med anoreksi er faren for å bli kroniker stor hvis man ikke får nok hjelp i tide. Kroppen tæres sakte, men sikkert ned, og noen blir aldri voksne – hverken i mental eller fysisk forstand. Hvis man ikke dør av hjertesvikt, kan man dø av skam og selvutslettelse.

Fagpersoner overtok kontrollen

Min redning ble en intensiv, halvårlig lang innleggelse ved det private behandlingssenteret Capio i Fredrikstad. Her var fokuset normalisering av spiseadferd fra dag én, konsekvent vektoppgang, hvile og samtaleterapi. Endelig fikk nervesystemet mitt fri fra å analysere alt alltid, fordi noen trygge og tilstedeværende fagpersoner overtok kontrollen. Mamma fikk lov til å være mamma, og skammen, som er anoreksiens nærmeste allierte, lettet gradvis.

Jeg sa det aldri høyt, men etter hvert overga jeg meg til rammene og begynte å jobbe med kroppen, ikke mot den. Det kom en ro over meg. Først da fikk jeg nytte av samtaleterapi.

Bør aldri avhenge av familiens ressurser

Kan det virkelig være riktig at man enten skal være døden nær eller velsignet med ressurssterke foreldre for å få den behandlingen man trenger?

At de som roper høyest, skal få mest hjelp?

At vi i Norge skal tillate at alvorlig syke ungdommer skal hangle ut og inn av Bup-er når mer effektiv behandling finnes?

At foreldre skal være både behandler og omsorgsperson samtidig, selv når lidelsen nekter å slippe taket?

Takket være mine foreldre, Capio og en ny, standhaftig fastlege fikk jeg omsider hjelpen jeg trengte. Hvis Bup-systemet hadde vært det eneste jeg hadde møtt på min vei, er det ikke sikkert jeg hadde kunnet studere, jobbe, flytte til utlandet og glede meg over livet i dag.

Å få bli frisk fra anoreksi bør aldri avhenge av hvilke ressurser familien er utstyrt med. For selv den sterkeste familie kan oppgaven være uoverkommelig. Derfor bør mer intensive og effektive behandlingstilbud være langt mer tilgjengelig enn hva som er tilfellet i dag.