Jehovas vitner kan ydmyke barn og få betalt for det

I dommen som falt i mars i år betviler ikke lagmannsretten at Jehovas vitners brutale ekskluderingsordninger – med brudd mellom foreldre og barn, besteforeldre og barn, og mellom nære venner «for de fleste mennesker» vil «være svært vanskelig og tyngende».

«Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut», står det i dommen.

De våger ikke å forlate menigheten selv om troen forsvant for lenge siden.

Barn i straffeprosesser

Ledere i Jehovas vitner slynger ikke ut tomme trusler. Hos dem følges truslene systematisk opp. Dette slår retten fast. Og dette har barn i Jehovas vitner visst hele livet.

Når medlemmer – barn som voksne – bryter en av menighetens strenge leveregler, igangsettes en fast prosess der regelbryteren må forklare seg for et internt «domsutvalg» bestående av noen fra ledelsen; «de eldste».

«Selve prosessen ved normbrudd, som kan ende i eksklusjon, vil være krevende for enhver, og særlig for barn», skriver retten. Ja, mer enn det: Møtet med et domsutvalg «vil kunne være svært ubehagelig og ydmykende» for ungene.

En kjærlig ordning

«Lagmannsretten antar at de eldste normalt ikke har tilstrekkelig barnefaglig kompetanse til å ivareta barnets interesser fullt ut i en slik samtale», skriver de.

Dette har retten god dekning for å «anta».

Dommen nevner at Jehovas vitner selv omtaler domsutvalgene, eksklusjon og familiens utfrysing som en «kjærlig ordning». Kanskje nettopp her avslører trossamfunnet noe sentralt og fryktelig om seg selv.

Hva kan mennesker som i Jehovas navn sier at ydmykende og rå handlinger er uttrykk for kjærlighet – og som lever etter dette; hva er de i stand til å gjøre mot de minste?

Foreldrene deltar

En kunne håpe at det hjalp vettskremte barn at foreldre «normalt er tilstede» i disse avhørene, men lagdommerne erfarer at «foreldrene [ikke] bare har barnets interesser for øye…». For i Jehovas vitners eget regelverk, framgår det at foreldre «bør samarbeide med domsutvalget og ikke forsøke å skjerme den unge overtrederen mot nødvendige disiplinære tiltak».

Smak på den setningen.

Men her er mer: For å unngå ekskludering, må den mindreårige vise rett anger. Dette kan «være en belastning», skriver retten, «spesielt dersom man egentlig ikke angrer».

Og «å måtte gå gjennom en prosess hvor barnet må forklare seg om til dels svært personlige forhold, vil også kunne være i strid med barnets rett til privatliv etter barnekonvensjonen…», noterer dommerne.

Tvilen kommer de sterke til gode

Når retten har skrevet seg gjennom alt voksne og mindreårige utsettes for – om de nedverdigende domsutvalgene, om det som åpenbart er belastende, svært ubehagelig, og ydmykende – skriver de flere ganger at de er i tvil, i tvil om hva dommen skal bli.

Men til slutt lar de tvilen komme den store, ressurssterke, internasjonale bevegelsen, Jehovas vitner, til gode – på bekostning av noen unger.

Psykisk vold, tja, nei…

Hvis det var bevist at barn i eksklusjonsprosessene utsettes for «psykisk vold», skriver retten, ville «dette være en krenkelse av barns rettigheter etter så vel barnekonvensjonen som barneloven, og dermed kunne gi grunnlag for nektelse [av statstilskudd] og registrering etter trossamfunnslovens § 6…».

Men de systematiske ydmykelsene i domsutvalgene varer ikke lenge nok til å kunne bli definert som psykisk vold! «Under tvil», gjentar lagdommerne.

For i en NOU fra 2024 står det at «normalt vil psykisk vold være et mønster av krenkende handlinger eller atferd som gjentas eller vedvarer over tid…» (min uthevning). Den ubehagelige prosessen ulydige barn utsettes for «vil normalt gå over et relativt kort tidsrom frem til en eventuell eksklusjon», skriver dommerne.

Brutalt, men raskt.

Har ikke retten fått med seg at resultatet av prosessene – utstøtelsen, den dype og livstruende ensomheten, traumene, skam og sorg – varer livet ut?

Domsutvalg på statens regning

Henrik Erhard Hermansen er generalsekretær i Norges Kristne Råd, en sammenslutning av de fleste kristne trossamfunn. Ifølge Fædrelandsvennen tror Hermansen «det kan bli vanskelig å hindre noen statstilskudd med bakgrunn i loven om trossamfunn» hvis lagmannsrettens dom blir stående. Antakelig har kristenlederen helt rett: Etter dette kan kristne og andre trossamfunn behandle medlemmer i alle aldre nærmest akkurat som de vil – på statens regning.

Statsforvalteren, departementet og tingretten ville det annerledes. Ingen tok til orde for å ta trosfriheten fra Jehovas vitner, men staten ville ikke betale for virksomheten. Med lagmannsrettens dom skal Jehovas vitner igjen få om lag 18 millioner i året for i drifte domsutvalg og resten av menighetsarbeidet sitt.

Håp i Høyesterett

Denne dommen setter gruppers religionsfrihet over individets trosfrihet. Håpet er at staten anker og at Høyesterett igjen beskytter barn og de mest sårbare mer enn ulike trossamfunns rett til å ydmyke små og store.