Jo, jeg savner gudsfrykten, redaktør Ljøstad

Undertegnede mangler 7 år på 100, og har hatt lengre tid til å følge utviklingen enn de fleste i samfunnet. Jeg er engasjert og interessert i det meste, særlig religion og politikk. I likhet med Ulstein   er også jeg opptatt av «tidevannet», som kan assosieres med så mangt i overført betydning.

Jesus og gudsfrykten har vært essensielt i livet mitt.

Mange mistolker ordet «Gudsfrykt». Det finner jeg forståelig, da endelsen – frykt, som oftest er negativt ladet, og gjennom tidene forbundet med straff fra Gud og manglende frihet. Dette gjelder de som lever etter sine lyster, og ikke ønsker å ta hensyn til Guds vilje og hans bud.

I følge KI er gudsfrykt: «En dypfølt hellig ærefrykt for Gud og ikke en frykt for straff, men en positiv holdning som er knyttet til visdom og kunnskap om Gud.»

Dette samsvarer med min tolkning av begrepet, men jeg vil legge til at det dreier seg om en stor grad av ydmykhet. Ydmykhet og takknemlighet for skaperverket, menneskeverdet og alle medmennesker. Gudsfrykt med nøysomhet, for seg selv, formaning om raushet overfor andre.

«Lytter man til Ulstein får man inntrykk av at Norge er nær et moralsk sammenbrudd.»

Men er det ikke akkurat det Norge er, Ljøstad?

Apropos moral, så moraliserer Ljøstad over milliardærenes pengestøtte til KrF. Han tillegger dem andre motiver enn det å støtte partiets verdier. Kan hende han har rett, men det spørs om ikke KrF kan leve med at noen ganger helliger målet midlene.

Og kan hende er noen av de velstående støttespillerne enige i verdigrunnlaget. Kanskje har nettopp partiets tydelighet vært godt for velgere i en diffus og uklar tid, der grensesteiner flyttes hyppig.