Jødisk nasjonsbygging ble for mange et spørsmål om ren overlevelse

Forestillingen «Det tredje rikets språk?» minner oss om at politisk språk virker som «ørsmå doser arsenikk». Det svelges ubemerket, men giften virker over tid, skriver Nina Grünfeld. Bildet: Hanne Skille Reitan er blant skuespillerne i forestillingen. Foto: Lars Opstad/Nationaltheatret

Etter holocaust gikk tusenvis av jøder fra intellektuell skepsis til nasjonal overbevisning. Når trygghet, verdighet og hjemløshet står på spill, endrer premissene seg.

Debatten om sionismen preges i dag av bastante påstander og historiske snarveier. Men forestillingen «Det tredje rikets språk?» minner oss om noe langt viktigere: at europeiske jøders forhold til sionismen en gang var dypt splittet – og at holocaust for alltid forskjøv premissene. Skal vi forstå ord som «sionisme» og «antisionisme» i vår egen tid, må vi først forstå hvem som uttalte dem, og i hvilken verden ordene fikk mening.

Når Nationaltheatret setter opp «Det tredje rikets språk?», minner regissør Tore Vagn Lid oss om at politisk språk virker som «ørsmå doser arsenikk»: Det svelges ubemerket, men giften virker over tid. Ordene er Victor Klemperers, den jødiske filologen som fra innsiden av Nazi-Tyskland forsøkte å forstå hvordan språket gjorde volden mulig.

Demokratisering, ikke stat

Klemperer var ikke sionist. I dagbøkene finner vi formuleringer der han avviser sionismen som en nasjonalistisk tilbakeskuing han ikke kunne identifisere seg med. Dette var ikke spesielt for ham. Mange europeiske jøder i første halvdel av 1900-tallet var antinasjonalister og antisionister, ofte forankret i sosialisme, universell humanisme og integrasjonsidealer.

Det jødiske livet i Sentral-Europa var preget av ideen om at like borgerrettigheter var mulig – at løsningen på antisemittisme lå i demokratisering, ikke i en stat. Klemperers skepsis var del av denne strømningen.

Likevel sitter jeg igjen med en uro når Lid ved to anledninger lar Klemperer si at han er antisionist, og når dette i tillegg projiseres med store bokstaver på veggen. Jeg frykter at manglende kontekst ikke gir publikum et godt nok grunnlag til å forstå hvilken situasjon Klemperer uttaler seg fra, eller hvorfor han – som mange europeiske jøder før krigen – avviste all form for nasjonalisme.

Betimelig spørsmål

Det er legitimt at kunstneriske valg strammer til stoffet. Men nettopp fordi ord virker over tid, slik Klemperer selv advarte om, er det avgjørende hvordan slike utsagn settes inn i helheten. Når publikum får presentert antisionismen hans uten historisk forankring, risikerer det å fremstå som om Lids grep også kommenterer dagens debatt. Er det en måte å kommunisere hans eget syn på sionismen på? Det vet bare regissøren, men det er et betimelig spørsmål.

Til hans forsvar skal det sies at forestillingen også viser Klemperers utvikling etter krigen: hvordan han – i motsetning til mange andre jøder – valgte å bli værende i det kommende DDR, sluttet seg til kommunismen og fortsatt holdt fast ved sin antisionistiske overbevisning. Dette er viktig informasjon, men også den krever kontekst for at publikum skal forstå at Klemperers antisionisme var formet av hans tid, hans erfaringer og hans politiske orientering – og ikke uten videre kan overføres til dagens situasjon.

For mange andre europeiske jøder skjedde derimot det motsatte. Min fosterbestemor, Nina Meyer – født i St. Petersburg, oppvokst i Berlin og flyktet til Oslo i 1936 – var før krigen antinasjonalist av overbevisning. Etter krigen ble hun en glødende sionist – så sterkt at hun nektet å tro at det fantes prostitusjon eller kriminalitet i Israel. Dette kan virke naivt, men illustrerer en større historisk bevegelse: Etter holocaust gikk tusenvis av jøder fra intellektuell skepsis til nasjonal overbevisning. Når trygghet, verdighet og hjemløshet står på spill, endrer premissene seg. På samme måte som andre minoriteter kan bli realpolitikere av nød, ble jødisk nasjonsbygging for mange et spørsmål om ren overlevelse.

Et språk som tåler tvetydighet

Også i Norge skiftet blikket. Rundt 1949–1951 gikk arbeiderbevegelsen fra støtte til ren idealisering av den nye staten. Israel ble sett som en realisering av sosialdemokratiets beste impulser. Historikere beskriver hvordan Norge ble «en av Israels beste venner» i etterkrigstiden, med sterke politiske og følelsesmessige bånd.

Fra 1970-tallet endrer landskapet seg igjen. En mer radikal antisionistisk venstreside vokser frem i hele Vest-Europa, inkludert Norge. Etter 2000 intensiveres polariseringen: Sionisme, antisionisme, antisemittisme og antirasisme flettes sammen til språklige snarveier. Forskere advarer mot historiske analogier – særlig sammenligninger mellom sionisme og nazisme – som risikerer å forflate holocaust, misforstå jødisk historie og gjøre dagens konflikt til et moralsk rollespill.

Det er i lys av dette at Lids forestilling blir viktig. Ikke fordi den tar stilling, men fordi den stiller spørsmål om hvordan språket virker før politikken. Klemperer og forfatteren Isaac Deutscher er nyttige ledsagere: Den ene minner oss om å lese ordene med kirurgisk presisjon, den andre om at jødisk identitet alltid har rommet universalisme, selvkritikk og solidaritet.

Hvis vi skal forstå sionismen – historisk og i dag – må vi gjøre det i den ånden. Med et språk som tåler tvetydighet. Med vilje til å se at jødisk nasjonalisme både var en frigjøringsbevegelse og en reaksjon på historiens mørkeste punkt. Og med evne til å lese komplekse utsagn – også når de står projisert over en teaterscene – uten å gjøre dem til arsenikk.