Jon P. Knudsen forstår verken jussen eller statsforvalters oppgaver

Betraktningene bærer preg av at professoren, faglig sett, er på bortebane. Hans betraktninger om, og gjengivelser av, både rettsregler og forvaltningssystemet, viser at han verken forstår jussen han omtaler, og langt mindre statsforvalters oppgaver. Han er, forsiktig sagt, svært upresis i sin tilnærming til lovgivningen.

Åpen

For det første; det gjelder ikke noe lovsatt forbud mot bygging langs vassdrag, slik professoren hevder. Kommunene er imidlertid gitt hjemmel til å vedta slike forbud i arealplaner. Byggeforbudet i lovgivningen gjelder kun i 100-metersbeltet langs sjø. Feilen er ikke graverende og har ikke direkte betydning for professorens budskap, men vitner om et svakt presisjonsnivå og manglende kunnskap om plan- og bygningsloven.

I forlengelsen av dette blir det imidlertid et aldri så lite paradoks, at han viser til den lange tradisjonen byggeforbudet langs sjø har i lovgivningen, samtidig som han understreker at byggeforbudet bryter med en tradisjon om utbygging i slike områder. Det er vanskelig å forstå hvor han vil med dette resonnementet. Argumenterer han her for at loven må tolkes annerledes, eller at det er behov for lovendringer? Innen rettsvitenskapen omtales dette som skillet mellom betraktninger de lege lata og de lege ferenda – altså om hvordan loven er og hvordan loven bør være. Dette er argumenter som bør holdes klart adskilt fra hverandre.

Det er selvsagt helt legitimt å mene at kommunene bør kunne tillate mer utbygging i strandsonen, uten statlig innblanding. Det er imidlertid viktig å påpeke at man da argumenterer for hvordan man mener loven eller «systemet» bør være – ikke hvordan det er. Det er her vi mener professoren er upresis.

Stortinget har i årtier stilt seg bak byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjø. Det lovsatte byggeforbudet langs sjø ble faktisk vedtatt allerede i 1954 – ikke i innført i 1965 slik professoren skriver. Da gjeldende plan- og bygningslov ble vedtatt i 2008, var signalene fra Stortinget tydelige: Byggeforbudet langs sjø skulle strammes inn. Vi fikk to vesentlige innskjerpinger i loven. For det første gjorde Stortinget selve byggeforbudet strengere. For det andre innskjerpet Stortinget kommunenes mulighet til å gi dispensasjon fra byggeforbudet. Helt sentralt var at Stortinget uttrykkelig stilte seg bak regjeringens forslag om at dispensasjoner skal avgjøres på grunnlag av rettsanvendelse, ikke forvaltningsskjønn.

Professor Knudsen blander inn i dette bildet statlige planretningslinjer og innsigelse. Det er uvisst hvor han vil med dette. Den statlige planretningslinjen har ingen relevans når kommunene skal ta stilling til om lovens vilkår i dispensasjonssaker er oppfylt eller ikke. En statlig retningslinje kan aldri lempe på lovsatte krav. Dette gjelder uansett om man befinner seg i Indre Oslofjord, på Sørlandet eller i Finnmark. Dette er grunnleggende kunnskap man bør forvente fra en professor som underviser innen planlegging.

Det blir i det hele svært upresist når professoren ikke skiller mellom planlegging og dispensasjoner i 100-metersbeltet. Rettslig sett, og sett i sammenheng med Stortingets intensjoner med lovendringen i 2008, er dette to ulike verdener. Stortinget har vært tydelig på at kommunene, om de ønsker bygging i strandsonen, må bruke arealplaner som verktøy, ikke dispensasjoner. Hvorvidt statsforvalter bør være mer tilbakeholden med å fremme innsigelse til slike planer, må man gjerne diskutere. Men dette må ikke blandes sammen med statsforvalters rett og plikt til å kontrollere lovligheten av dispensasjonsvedtak.

Dispensasjoner handler om rettsanvendelse, mens planlegging handler om politikk. Statsforvalters oppgave er å sikre at lovgivningen håndheves på korrekt måte. Det er hensynet til likebehandling, rettssikkerhet og ivaretakelse av nasjonale interesser som er beveggrunnen for at forarbeidene er tydelig på at dispensasjoner skal ha rettslige skranker. At professoren viser til at det må utøves «skjønn» i slike saker, blir derfor altfor enkelt. Er det rettsanvendelsesskjønn eller forvaltningsskjønn han sikter til? Forstår han ikke at grunnen til at statsforvalter finner rettslig feil og mangler i svært mange dispensasjonssaker, nettopp skyldes at folkevalgte i kommunene også er av oppfatningen at loven gir rom for «skjønn», eller «sunn fornuft» som de også sier.

Med sin kronikk føyer professoren seg inn i rekken av meningsytrere innenfor dette saksområdet som etter vår mening kun bidrar til å gjøre det nokså tydelige bildet utydelig.

Vi reagerer ikke like kraftig når lokalpolitikere feilaktig hevder at statsforvalter griper inn i det kommunale selvstyret i saker som gjelder rettslig kontroll. Da har vi en mer pedagogisk tilnærming i våre tilsvar, hvor vi forsøker å klargjøre at rettslig kontroll handler om at loven skal håndheves korrekt, og at kommunalt selvstyre er irrelevant i denne sammenheng.

Når derimot akademikere skriver kronikker gjennomsyret med feil og unøyaktigheter, må det reageres kraftig. Hva motivet er for å forsøke å gjøre lovgivers tydelige intensjoner utydelig, fremstår for oss som en gåte. Det blir å håpe at forklaringen er at professor Knudsen ganske enkelt er på bortebane, faglig sett.