Kall det gjerne svulstig, men det er min svulstighet

Hvor godt holder samfunnet sammen når mange mottar mer enn de yter? spør Asle Toje. Foto: Agnete Brun

Dette er andre gang på to dager at Aftenposten trykker noe om meg som er usant, skriver Asle Toje i sitt tilsvar til flere debattanter.

Debatten etter mine innlegg om integrering og norsk enhetskultur har tidvis gitt inntrykk av at jeg mener «innvandring vil forårsake organisk samfunnskollaps». Det eneste problemet er at jeg ikke har sagt noe slikt. Professor Jonas Hjorts innlegg er pinlig i sine åpenbare feilslutninger og seire over stråmenn.

Spørsmålet jeg har reist, er mer avgrenset: Hvilke forutsetninger hviler velferdssamfunnet på, og hvordan påvirkes disse over tid av høy innvandring og milde integreringstiltak? Hvor godt holder samfunnet sammen når mange mottar mer enn de yter?

Min hovedbekymring

Ingen seriøse samfunnsvitere hevder at Norge står foran et sammenbrudd. Min hovedbekymring er at konteksten rundt Norge endrer seg raskt. Vi har et mer aggressivt Russland i øst, et uforutsigbart USA i vest og et Europa i økonomisk krise i sør.

Tryggheten er redusert. Nettopp derfor bør vi styrke samfunnets bærekraft før vi møter mer krevende tider. Å undersøke forutsetningene for tillit, sosial mobilitet og institusjonell bærekraft er ikke pessimisme, men ansvarlighet.

Professor Arnfinn Midtbøen har rett i at mange sentrale trekk ved det norske samfunnet fremstår robuste. Frivillighet, dugnadsånd og generell tillit er fortsatt høy, og dette er verdifulle ressurser.

Samtidig er det metodisk problematisk å bruke slike indikatorer som bevis for at integreringen er bærekraftig på lang sikt. Egenrapportert tillit og dugnadsdeltagelse sier lite om hvordan samfunnet fungerer i møte med økende kulturell heterogenitet, særlig i et land preget av bolig- og bysegregasjon. Slike målinger fanger ofte tillit innenfor egne grupper, ikke på tvers av dem.

Tillit som mål

I integreringsforskningen er stabil tillit lenge blitt tolket som et tegn på at høy innvandring ikke skaper strukturelle problemer. Men tillit er kulturelt betinget og har klare begrensninger som mål.

Forskere som Ronald Inglehart og Christian Welzel har vist at verdier varierer systematisk mellom samfunn. Mye av migrasjonen til Europa har gått mellom samfunn med stor kulturell avstand.

Innvandringen til Norge har vært høy både i tempo og omfang og representerer derfor et sosialt eksperiment. Konsekvensene fanges ikke nødvendigvis opp i generelle tillitsmålinger.

Svenske studier viser for eksempel at høy rapportert tillit blant svensker kan eksistere side om side med lav terskel for å flytte når innvandrere med kulturelt fjern bakgrunn flytter inn. Dette peker mot lokal fragmentering snarere enn integrasjon, i tråd med Robert Putnams funn om at økt heterogenitet kan svekke lokal samhørighet.

Lignende utfordringer gjelder sysselsettingstall, der selv svært begrenset arbeid kan registreres som jobb. Disse problemstillingene var bakgrunnen for min dissens i Brochmann-utvalget.

Etter mitt syn unnlot utvalget å analysere kulturens betydning til tross for at dette var en del av mandatet. Dette var ikke et normativt standpunkt, men en analytisk innvending: Normer og verdier påvirker hvordan institusjoner faktisk fungerer.

Det samme perspektivet utdypet jeg senere i rapporten Sustainable Migration in Europe – the Significance of Culture, der jeg advarte mot å bruke tillit som en enkel stedfortreder for integrering.

Jeg vil også korrigere en faktuell feil: Jeg nektet ikke å stille til intervju med Aftenposten, men ba om å gjøre det når debatten hadde funnet sitt hovedspor. Det ønsket avisen ikke.

Integreringsdebatten står ikke mellom optimister og pessimister eller mellom gode og onde. Et bærekraftig samfunn krever ikke bare gode intensjoner, men vilje til å analysere hva som faktisk virker. Å ta denne diskusjonen er ikke å undergrave fellesskapet, men å ta det på alvor.

Falsk anklage fra Brandtzæg

Til sist anklager Petter Bae Brandtzæg nå innlegget mitt for å være KI-generert. Det stemmer naturligvis ikke. Det er en falsk anklage. Jeg har kvitteringer.

Kronikken springer ut av en langt eldre tekst: «Et kors på Norges grav?» publisert på NRK Ytring. Den er en forkortet versjon av delkapittelet «for nasjonen var ikke død» i boken «Rødt, hvitt og blått» (2012).

Brandtzæg påstår at «KI-alarmen går» når han leser: «Hver generasjon legger til sitt lag, men bærer samtidig det nedarvede videre. Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»

Jeg skrev i 2012 «utvandrere bærer med seg sin barndoms dal, stedet hvor de lærte verden å kjenne og hvor de har tilhørighet til sine myter, helter og skikker» (side 140). Jeg skriver i samme stil og med samme ord. Kall det gjerne svulstig, men det er min svulstighet.

På side 129 skriver jeg følgende: «(…) nasjonal identitet et sett av symboler og materielle ting, blant annet en historie som etablerer kontinuitet gjennom tidevervene, et folkeminne, helter som legemliggjør nasjonale karaktertrekk, et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, (osv.)»

Tanken om «Folk vs. Befolkning» kommer fra et annet sted i boken der jeg påpeker teksten på frisen av den tyske Riksdagsbygningen og kunstverket innenfor: «Volk» og «Bevölkerung». Alle tankene og alle ordene i teksten er å finne i «Europatrilogien» (Toje, 2024).

Jeg kjenner mine egne tanker, og jeg er skyldig i å gjenta meg selv. Å skrive om noe så vanskelig som definisjoner på kultur og nasjon vil med nødvendighet kreve et annet språk enn kakeoppskrifter. Dette er andre gang på to dager at Aftenposten trykker noe om meg som er usant.