Kan alle voksne få 265.000 kroner i stipend hvert år fra Oljefondet?

Hva om vi brukte Oljefondet til å videreutvikle det norske velferdssamfunnet til et livskvalitetssamfunn basert på norske verdier? foreslår innsenderne. Bildet: Oljefondets tradingrom i Oslo. Foto: Arkivfoto: Lise Åserud, NTB

Hvordan skal Oljefondet navigere i «rovdyrets time», der universelle spilleregler erstattes av «USA først», «Kina først» og «Russland først»?

I en briljant analyse av dagens geopolitiske (u)orden hevder den italienske forfatteren og diplomaten, Giuliano da Empoli at «rovdyrets time er kommet». Med dette mener han en tilbakevending til jungelens lov, den sterkestes rett og bruk av rå makt i internasjonale relasjoner.

I Norge trodde vi lenge at vi var immune mot denne utviklingen, men nei. Jens Stoltenberg har skjønt den nye tidsånden. Da han, som finansminister, valgte å sette Oljefondets etikkråd på sidelinjen i november 2025, markerte han et tidsskille. Han forlot en epoke der man trodde at globale finansmarkeder lot seg temme av et etisk rammeverk. Han skjønte at liberalismen selv og dens moralske fasade var rystet i sine grunnvoller.

«Rovdyrets time» betyr at vi er på vei inn i et geopolitisk multivers: et fragmentert verdenssystem der «USA først», «Kina først» og «Russland først» erstatter forestillingen om universelle spilleregler. Russlands invasjon i Ukraina og hybridkrig i Europa har gjort sanksjoner og økonomisk krigføring til rammebetingelser for vestlige investeringer. Kina styrer et marked der den autoritære staten og partiet kontrollerer selskapenes strategier. Samtidig har USA beveget seg i en autokratisk retning, hvor moralske, liberale normer anses som tegn på foraktelig svakhet som må straffes og motarbeides.

Norges gullkalv

Dette var en ny virkelighet for Oljefondet. Skapt av fri kapitalflyt og globale markeder var det ved inngangen til 2026 blitt Norges gullkalv – verdt over 21.000 milliarder kroner.

Uttrykket «gullkalv» er kanskje urettferdig. Det er faktisk én dimensjon ved fondet som har gjort fondet moralsk unikt: Det folkelige eierskapet har holdt det under offentlighetens lupe. Det konstante presset fra lokalsamfunn, miljø og menneskerettighetsorganisasjoner og folk flest ellers «moraliserte» fondets agenda.

For å ta noen få eksempler fra de siste to tiårenes avisoverskrifter, har man diskutert Oljefondet knyttet til et bredt spenn av temaer: «Tsunami, nødhjelp: ta fra Oljefondet; «Etikk, våpen: å vaske Oljefondet»; «Bruk av oljepenger i Norge – veier, velferd, krisepolitikk»; «Klima, grønn omstilling og «grønt Oljefond» (utvalg av overskrifter fra et A-tekst-søk på «Oljefondet»).

Denne retorikken avslører det norske folkets forventninger om at fondet burde representere nasjonale verdier. For å være presis var disse normer mer enn nasjonale. De var også en del av den fremvoksende internasjonale trenden som understreket krav om bedrifters samfunnsansvar (CSR), ESG (målekriterier investorer bruker for å vurdere selskapers bærekraft og ansvarlighet red.anm.) og bærekraft. Det som skilte Oljefondet ut, var styrken i dets engasjement for å oppfylle den nye agendaen. Dette kommer klart frem i et BBC «Hard Talk»-intervju med Oljefondets leder, Nikolai Tangen (29. november 2021), hvor Stephen Sackur lar seg imponere av Tangens omtale av Fondet som verdens ledende bærekraftseksponent.

I dag er den liberale gullalderen med etisk vri overskygget av «rovdyrets» amoralske orden. Den norske regjeringen kan når som helst bli nedringt av USA eller Kina som enten forlanger en fredspris eller truer med alvorlige sanksjoner dersom fondet er altfor «moralsk». Det er nok å nevne det amerikanske hysteriet da fondet fulgte Etikkrådets anbefaling og avviklet investeringer i det amerikanske selskapet Caterpillar, som brøt humanitærretten med bulldoserne sine i områder som Gaza. Lignende konfrontasjoner med stormakter og teknogiganter som Meta eller Amazon kunne potensielt stå i kø hvis Etikkrådet ikke ble «lagt på is», resonnerte finansministeren.

Hva er så Oljefondets vei videre?

Ett scenario er å rendyrke en finansiell strategi, der etikk tilsløres og oversettes til risikostyring. Begreper som klima, menneskerettigheter og samfunnsansvar er for hjemmebruk. I kommunikasjon med stormakter erstatter man slike liberale normer med en diskurs om lønnsomhet eller risiko. I rovdyrenes verden – der stormakter avviser universelle normer – blir en slik språklige maskerade og dens nakne kynisme et usmakelig, men realistisk valg.

Et annet scenario er å prioritere fondets investeringer i markeder med fungerende rettsstat, transparente reguleringer og reell mulighet for ansvarlig eierskap. Det er bare én hake. Fondets investeringer blir avgrenset til Europa og enkelte andre demokratiske økonomier – noe som innebærer lavere avkastning. Bare tenk på konsekvenser av å måtte avstå fra investeringer i aksjeraketter som Nvidia eller Alibaba.

Hva om alle kunne få et livskvalitetsstipend?

Et tredje – mer radikalt – scenario er å flytte det moralske perspektivet fra investering til bruk. Hva om vi sluttet å forsøke å reformere en verden som ikke vil eller kan reformeres, og begynte å reformere oss selv? Hva om vi brukte Oljefondet til å videreutvikle det norske velferdssamfunnet til et livskvalitetssamfunn basert på norske verdier?

En slik utvikling ville vært et svar på den raske fremveksten av KI-økonomi (kunstig intelligens) som presser mange ut i prekære jobber, om ikke helt ut av arbeidsmarkedet. Overgangen til livskvalitetssamfunnet kan også motvirke effekten av stadig større megaformuer av plattform-oligarker som Elon Musk, Jeff Bezos og Jack Ma. Løsningens eleganse ligger altså i en forretningsmodell som kobler folkevelferd til inntektsgenerering ved å overføre deler av oligarkformuene til felles nytte.

Er dette utopisk? Tallene utfordrer i alle fall ryggmargsrefleksen. Med fondets størrelse ville et uttak tilsvarende 5 prosent av fondets verdi i dag tilsvare over 260.000 kroner pr. voksen norsk statsborger hvert år i en form for livskvalitetsstipend. Dersom fondet – med en historisk gjennomsnittlig vekst på rundt 6,6 prosent – får vokse videre frem mot 2050 uten uttak, endrer bildet seg dramatisk: En årlig avkastning på 5 prosent ville da kunne gi over 780.000 kroner pr. voksen norsk statsborger pr. år (inflasjonskorrigert med 2 prosent).

Et livskvalitetsprosjekt som dette ville åpenbart måtte utvikles gradvis gjennom eksperimentering og læring over tid, og oljefondsformuen, som nå mer og mer er en finansformue, ville i mellomtiden kunne vokse videre.

Valget som ligger foran oss, handler dermed om mer enn porteføljefordeling. Det handler om hvor den norske «sjelen» skal forankres når rovdyrets tidsalder ikke tillater å bruke et stabilt normativ kompass.

Atle Midttun er professor emeritus og tidligere leder for Senter for bedriftens samfunnsansvar og senter for energi og miljø, Handelshøyskolen BI.

Nina Witoszek er professor ved Civitas Universitet, Warszawa. Hun er tidligere direktør for Arne Næss program, Universitetet i Oslo.