Kan en lærer bruke uttrykkene «mannlig kjønnsorgan» og «kvinnelig kjønnsorgan» i undervisningen? Helst ikke, sier staten.

Det bør være rom for et nytt syn på kjønn i skolen. Men for å unngå å krenke andre minoriteters rettigheter må det være som et tillegg til andre oppfatninger av hva kjønn er, mener innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Bufdirs nye veileder synes å være på kollisjonskurs med både nasjonal rett og sentrale menneskerettigheter.

Gjennom generasjoner har både folk og myndigheter operert med et todelt kjønnsbegrep. Det fantes to kjønn, mann og kvinne, med sosiale rolleforventninger avhengig av tid og sted.

Nå er forståelsen av kjønn i rask endring. Enkelte kjønnsforskere kaller det et paradigmeskifte i hvordan kjønn oppfattes.

En sentral pådriver i dette skiftet er staten. Den definerer nå kjønn primært med utgangspunkt i enkeltindividets subjektive opplevelse av eget kjønn.

Du er det kjønnet du føler deg som, for å si det enkelt. Det er dette som kalles kjønnsidentitet, og det trumfer nå biologisk kjønn på en rekke områder, ikke minst i norsk lovgivning.

Bak endringen ligger det blant annet et mål om å inkludere mennesker som ikke finner seg til rette innenfor en tokjønnsmodell – et mål hele samfunnet bør støtte.

Ny veileder

I høst har staten gjennom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) lansert en veileder som er ute på høring. Den gir råd om hvordan offentlig ansatte, deriblant lærere, skal møte kjønnsmangfoldet.

I veilederen kan man lese følgende: «Hvis du snakker til en gruppe, for eksempel i undervisning eller veiledning, bør du benytte et inkluderende og kjønnsnøytralt språk», for det vil «alltid være kjønnsmangfold i en gruppe», slås det fast.

«Et inkluderende og kjønnsnøytralt språk» defineres ikke, men ser ut til å bety et språk som hverken bygger på eller bekrefter en tokjønnsmodell.

Så hva betyr dette for en lærer som skal undervise om puberteten?

Uttrykksformer som mannlig kjønnsorgan eller kvinnelig kjønnsorgan er ikke kjønnsnøytrale og inkluderende formuleringer, ifølge veilederen. Man bør heller bare bruke ord som penis og vagina.

Et godt eksempel på hva som faktisk er nøytralt og kjønnsinkluderende, finner vi hos fagsenteret Sex og samfunn, en av flere bidragsytere til skolens kjønns- og seksualitetsundervisning. I en av deres informasjonsfilmer knyttet til kampanjen «Movember» omskrives «menns helse» til «personer med penis og pung sin helse».

Det er antagelig slik Bufdir vil at lærere skal snakke.

Hva da med elevene?

Den kloke lærer, som det finnes mange av i dette landet, vil helt sikkert stille seg spørsmålet: Når jeg selv må endre språket mitt for at det ikke skal være ekskluderende, da må vel elevene gjøre det samme?

Men kan elever presses til en forståelse og en begrepsbruk som uttrykker en oppfatning av kjønn som strider med deres egen religiøse overbevisning? For en del mennesker, også elever, er spesifikke forståelser av kjønn nemlig vevd sammen med deres religiøse overbevisning.

Det følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) at «enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet».

I EMK slås det også fast at «funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning».

Det følger av Grunnlovens paragraf 98 at alle er like for loven. Og Likestillings- og diskrimineringsloven slår i paragraf 1 fast at den blant annet skal hindre diskriminering på grunn av etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Har iveren etter å gjøre livet lettere for mennesker som ikke har sin plass innen en tokjønnsmodell, gjort at staten har oversett andre minoriteters grunnleggende rettigheter?

Narrespill

Veilederen gir også denne anbefalingen: «Noen kan for eksempel ha behov for at du for eksempel bruker «Lise» og «hun» når dere er alene, men «Markus» og «han» når foreldrene er i nærheten.»

Dette kan oppfattes som en oppfordring til offentlig ansatte om, i gitte situasjoner, å drive et slags «narrespill» for eksempel overfor foreldre med barn i skolen.

Et slikt «narrespill» bryter med skolens formålsparagraf. Der står det at opplæringen skal realiseres i samarbeid og forståelse med hjemmet.

Bufdirs veileder sier også at transpersoner bør få velge kjønnsdelte rom etter eget ønske. Det kan innebære at jenter må finne seg i at biologiske gutter har tilgang til jentegarderoben i forbindelse med kroppsøving på skolen.

Hvordan tenker Bufdir at hensynet til andre elever, som kanskje er i puberteten eller har ulike religiøse og kulturelle bakgrunner, skal ivaretas dersom denne ordningen innføres? Det er liten tvil om at for eksempel den muslimske minoriteten vil oppleve en slik praksis dypt problematisk.

Bufdirs veileder synes å være på kollisjonskurs med både nasjonal rett og sentrale menneskerettigheter.

Det bør være rom for et nytt syn på kjønn i skolen. Men for å unngå å krenke andre minoriteters rettigheter må det være som et tillegg til andre oppfatninger av hva kjønn er.

Statens intensjoner er uten tvil gode. Likevel står Bufdirs faglige råd i fare for å skape en ekskluderende form for inkludering, ikke minst i skolen.