Kan en mening være «sinnssyk»?

Når en mening, politisk eller ikke, møtes med krav om avgang og stemples som «sinnssyk», har vi forlatt den demokratiske samtalen og gått over i en kamp om hvem som i det hele tatt skal få delta.

La oss ta utgangspunkt i en fersk sak.

I en podkast sier KrFU-leder Ingrid Olina Hovland at hun mener kvinner som blir gravide etter voldtekt bør bære frem barnet.

Det ble reaksjoner. Tiktoker Anine Olsen startet en underskriftskampanje for å få henne avsatt, og uttalte til VG:

«Det er en helt sinnssyk ting å mene at det er det beste for alle parter.»

Og: Akkurat der bør vi stoppe opp.

For Hovlands standpunkt er et de fleste, meg selv inkludert, er dypt uenig i. Men er det å ha en slik mening grunnlag for å kreve noens avgang?

Når vi bytter ut «jeg er uenig med deg» med «meningen din er illegitim», kortslutter vi samtalen.

Det er et symptom på et debattklima som er i ferd med å bli alvorlig usunt.

I stedet for å møte Hovlands standpunkt med motargumenter, ble målet å fjerne henne fra arenaen.

Denne episoden er ett eksempel på en større trend:

Det som en gang var en arena for meningsbrytning, fremstår stadig oftere som en rettssal der målet er å dømme motparten ut av samfunnet.

I strømmen av sosiale medier har samtalen endret karakter. Der vi før søkte forståelse, brukes ordene nå som våpen for å vinne.

Allerede for flere tiår siden advarte filosofer mot at språket kan misbrukes – at vi slutter å søke sannhet og i stedet bruker ordene for å oppnå makt.

Å kalle en mening «sinnssyk» er et retorisk våpen som sier: «Samtalen er over – du er ikke verdt å lytte til.»

Algoritmene elsker det, for sinne skaper klikk, og nyansene forsvinner.

Som motvekt kan vi hente frem filosofen Jürgen Habermas, som mente at demokratiet lever gjennom en «herredømmefri samtale».

Der målet ikke er å vinne, men å forstå hverandre gjennom bedre argumenter.

Å kreve noens avgang for en mening bryter med dette idealet.

Det er å si: «Jeg gidder ikke forholde meg til deg, for du er allerede diskvalifisert.»

Da stilner samtalen i stedet for å bli rikere.

Et faktum kan være feil, men en mening om et etisk spørsmål er noe annet.

Hovlands uttalelse er et uttrykk for verdier og tro.

Du kan, og bør, argumentere for at den er ufølsom og skadelig – men du kan ikke «faktasjekke» den som feil.

Hele poenget med demokrati er å bryne seg på slike meninger, ikke å forby dem.

Noen meninger vil alltid oppleves som ekstreme.

Men den beste måten å bekjempe dårlige ideer på er med bedre ideer, i full offentlighet.

Vi må vise hvorfor et standpunkt er problematisk – ikke bare slå fast at det er «sinnssykt» og tro at jobben er gjort.

Når vi går fra å uttrykke uenighet til å felle dom, setter vi mye på spill.

Debatten polariseres, ytringsklimaet snevres inn, og frykten for å si noe feil øker.

Hvem tør å teste en upopulær tanke hvis man risikerer en nasjonal kampanje mot seg – eller å miste jobben?

Veien fra «jeg er uenig med deg» til «du bør gå av» er skremmende kort.

Det er veien fra en samtale basert på respekt til en kamp om definisjonsmakt.

Ansvaret hviler på oss alle. Vi må møte meninger vi avskyr med argumenter, ikke fordømmelse.

For i det øyeblikket vi slutter å spørre hvorfor noen mener det de gjør, og bare fordømmer at de mener det, har vi ikke bare tapt en samtale.

Vi har begynt å miste troen på selve demokratiet.

Så neste gang du hører en mening du finner hårreisende, prøv å bytte ut sinnet med et enkelt spørsmål:

«Hvorfor mener du det?»

Kanskje får du ikke et godt svar. Sannsynligvis ikke.

Men du holder samtalen i live – og det er det et levende demokrati faktisk handler om.