Kan Frankrike fylle tomrommet etter USA?

Den franske presidenten Emmanuel Macron tilbyr en ny ordning, skriver Sverre Lodgaard. Foto: Tom Nicholson, Reuters / NTB

Trump gir europeerne stadig flere grunner til å stå på egne ben.

Den amerikanske presidenten Donald Trump har svekket den amerikanske atomparaplyens troverdighet. Derfor tilbyr den franske presidenten Emmanuel Macron en ny ordning. Men det løser ikke problemet.

En paraply skal holde regnet ute, og en atomparaply skal hindre at atomvåpen faller på dem som er under paraplyen. Det er symbolikken. Men hvis det blir krig i Europa og atomvåpen tas i bruk, har USA og Europa ulike interesser.

Europeerne ønsker at våpnene faller utenfor paraplyen, mens amerikanerne vil gjøre hva de kan for å holde den innenfor, altså begrense atomkrigen til Europa.

Faller de på russisk territorium, vil det utløse gjengjeldelse mot dem selv. Russland har samme interesse. Vi behøver ikke å lese doktriner og krigsmanualer for å vite at det er slik. Her er logikken overveldende.

Sådd tvil

Troen på atomgarantien har likevel vært sterk. Ordningen med amerikanske atomvåpen i en håndfull europeiske land, og europeiske fly til å frakte dem, er omtalt som limet som holder alliansen sammen. Å slå hull på denne forestillingen er derfor smertefullt – det er alltid vondt å slå seg på munnen – men med Trumps inntog slipper man det. Han har sådd tvil om den amerikanske garantien på sitt eget vis, og gir europeerne stadig flere grunner til å stå på egne ben.

En modifikasjon hører med. Fienden vet at de vestlige atommaktene vil gjøre sitt ytterste for å holde egne territorier utenfor, men den nevnte ordningen kompliserer situasjonen og øker risikoen for at krigen trappes opp og sprer seg. I krigens kaos kan kontrollen gå tapt. Hvis sannsynligheten for at det skjer er et tall større enn null, har det en avskrekkende effekt.

Frankrike har vært realistisk og konsekvent hele tiden. Den tidligere franske presidenten Charles De Gaulle ble viden kjent for sin uttalelse om at USA ikke ofrer Chicago for Paris, og at bare en nasjonal finger på atomknappen vil duge. I en tale der han la fram den politiske hovedlinjen om atompolitikken i forrige måned, fulgte president Macron opp.

Franske interesser

Han understreket at de franske atomvåpnene er «eksklusivt strategiske» – det er ingen plass for taktisk bruk – og at krisehåndtering er opp til den politiske og militære ledelsen med konvensjonelle midler. Da hadde han allerede klargjort at franske vitale interesser «ikke ville bli berørt hvis det kom til et kjernefysisk ballistisk angrep på Ukraina eller i regionen» i Politico, oktober 2022.

I utgangspunktet trumfer nasjonale interesser fremskutt avskrekking. Hvis Frankrike skulle kompromisse på dette, måtte det være fordi et annet lands territorium oppfattes som uløselig knyttet til dets eget. Ville Tyskland kvalifisere? Faller Tyskland, kan Frankrike bli neste. I talen gjentok han en gammel oppfordring om å utnytte den europeiske dimensjonen ved fransk atompolitikk, og denne gangen var europeiske ledere ivrige etter å gjøre det.

Nå forberedes besøk av franske atomvåpenbærere på europeiske flyplasser, på rotasjonsbasis. Vertslandene vil formodentlig sørge for service og sikkerhet på stedet. De vil bli invitert til å delta i øvelser som involverer atomvåpen, og bedt om å gi konvensjonell støtte, for eksempel i form av eskorte. Innhold og omfang skal avklares. Rotasjonsmønsteret vil ikke bli annonsert: de vitale interessene er udefinert; røde linjer forblir uklare. Avskrekkingens dekningsområde likedan. Arsenalets størrelse, som blir noe utvidet, vil ikke bli offentliggjort.

Land som Tyskland, Polen, Nederland, Belgia, Sverige, Danmark, Finland og Hellas sa seg interessert med det samme, og flere vil antagelig følge. Storbritannia er også inne fra starten og blir sammen med Tyskland omtalt som en særlig viktig partner.

Avskrekking?

Gevinsten ligger i «trusselen som etterlater noe til tilfeldighetene» ifølge den amerikanske økonomen Thomas Schelling i hans bok «Strategy and Conflict» (1960). Både Natos og Frankrikes opplegg gjør at fienden får flere ukjente å forholde seg til, noe som kan gjøre et angrep mer risikabelt og derfor gi en avskrekkingseffekt. Hvor stor eller liten den er, avhenger av fiendens forståelse av situasjonen. Den kjenner vi ikke. Men franskmennene beholder full kontroll over våpnene.

Derfor har man også diskutert andre utveier: en europeisk atomstyrke, en nordisk, spredning til flere land og forberedelser slik at atomvåpen kan ferdigstilles på kort varsel (terskelstatus). De to første strander på beslutningsstrukturen. Beslutninger som angår kjernefysiske våpen, tilhører de innerste gemakkene i alle atomvåpenstatene, og til syvende og sist er det bare regjeringssjefene som har myndighet til å trykke på knappen. At europeisk eller nordisk integrasjon skulle gjøre dette mulig, er fri fantasi. Polske og tyske atomvåpen er også blitt debattert, men ser ikke ut til å føre noe sted. Terskelstatus kan derimot være et attraktivt alternativ for enkelte land.

Krigen i Ukraina har vist at avskrekking ved forsvar er utilstrekkelig i møte med fiendens langtrekkende presisjonsvåpen. Evne til å ødelegge viktige mål i dybden og på kort varsel er også nødvendig. Europeiske land har hatt luft- og sjøbaserte missiler i årevis, men ikke bakkebaserte missiler med rekkevidde over 500 km. De ble forbudt av INF-avtalen (som gikk i oppløsning i 2019). Nå er amerikanske missiler i denne kategorien på vei til Tyskland, og multilaterale europeiske prosjekter for utvikling av treffnøyaktige høyhastighetsmissiler er på gang. De kan erstatte atomvåpen i stadig flere roller. Bruk av slike våpen har en troverdighet som atomvåpnene ikke har.

Destabilisering

Det er nedsider ved dette også. Stilt overfor hverandre kan europeiske og russiske missiler med 6–7 minutter til målet bli farlig destabiliserende. Kanskje kan de brukes til å drepe motpartens militære og politiske lederskap. Behovet for rustningskontroll er derfor åpenbart. Utveksling av informasjon, etablering av en felles database, forhåndsvarsling av missiltester og dialog om krisehåndteringsteknikker kan være en begynnelse. Begrensninger på arsenalene kan komme senere.

Mens de vestlige våpnene er konvensjonelle, kan de russiske føre begge typer våpen. Dette kan synes å være en uoverstigelig hindring. Men de rustningskontrollerende tiltakene vil i så fall bygge på militære valg som europeerne selv har gjort i sin egen beste interesse, og da bør stabiliserende tiltak også være det. De vestlige våpnene vil dessuten gå inn i en generell vestlig konvensjonell overlegenhet som russerne mener de må ha begge våpentyper for å motvirke – en problematikk europeerne er godt kjent med, for under den kalde krigen var det omvendt.

Heller enn å søke nye roller for våpen som vi er internasjonalt forpliktet til å avvikle, bør vi prioritere en mer troverdig avskrekking basert på konvensjonelle våpen.