Kanskje var hun den beste kommunalministeren vi aldri fikk

Snur vi om på saken og spør om hva arbeiderbevegelsen i Agder har betydd for partiet nasjonalt, blir bildet uansett et annet. Da får vi inntrykk av at Arbeiderpartiet historisk har hentet betydelig tilfang til sitt politiske virke fra vår landsdel. Ikke minst gjelder dette for østregionen i Aust-Agder. Grovt sett kan vi si at valgoppslutningen om Arbeiderpartiet er lavest lengst vest og kystnært i Vest-Agder og høyest i skogbygdene lengst øst i Aust-Agder. Kanskje kan vi bruke dette som et skjema til å forstå hvorfor vi i nær fortid finner flere fremtredende representanter for partiet rekruttert fra nettopp denne delen av Agder.

Det siste bidraget til å kaste lys over denne sammanehengen er Alf Kjetil Iglands nylig utgitte biografi om Magnhild Hagelia. Iglands bok ble lansert under et svært godt besøkt arrangement i Hagelias hjembygd, Gjerstad, første mai i år. Hagelia satt i fire perioder på Stortinget, fra 1950 til 1965, og var den første kvinnen som svingte presidentklubba da hun i 1962 ledet et lagtingsmøte som varapresident. En av hennes merkesaker var nettopp kvinnenes plass i politikken. Hun gjorde sin rikspolitiske innsats før det legendariske kvinnekuppet ved kommunevalget i 1971. Men det går en linje fra Hagelias arbeid, til utnevnelsen i 1974 av hennes venninne og partifelle, Ebba Lodden, som Norges første kvinnelige fylkesmann, nettopp i Aust-Agder.

Det kan også spekuleres i om vår første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, tok inntrykk av Hagelia som forbilde. Magnhild bodde den første tiden av sin stortingskarriere på hybel hos Gros foreldre, mens Gro enda var barn.

I den første etterkrigstiden var det få kvinner i rikspolitikken. Rakel Seweriin og Aase Bjerkholt fikk plass i Gerhardsens regjeringer, men de virket ikke samtidig, og ble også satt på departementer som ble oppfattet som tilpasset kvinners interesser. Forbruker-, familie- og sosialpolitikk ble sett på som passende. Med Hagelia var det annerledes. Hun hadde lokalpolitisk erfaring fra mellomkrigstidas bygdekriser og var godt skolert i kommuneøkonomi, lønns- og arbeidsvilkår, samt pensjonsordninger. Vi vet at hun var på tale som statsråd. Kanskje var hun den beste kommunal- og arbeidsministeren vi aldri fikk.

Dette interessefeltet delte hun med en annen fremtredende Agder-politiker, Nils Hjelmtveit. Han hadde bakgrunn som ordfører i Stokken kommune, der industristedet Eydehavn ble bygd opp som sentrum i et slags mønsterbruk for den nye tids lokalsamfunn. En av Hjelmtveits nyskapinger var å innføre forskuddsskatt for lønnsmottakere, et nødvendig tiltak for å skape forutsigbarhet både for kommune og for innbyggere. I dag tenker vi på denne ordningen som en selvfølge. Hjelmtveit ble kirke- og undervisningsminister i 1935 og satt dermed også i regjeringen Nygaardsvold i London under krigen.

Hjelmtveit og Hagelia hadde et annet trekk felles. De var bindeledd mellom de tradisjonelt vestlandske motkulturene og den fremvoksende arbeiderbevegelsen. Her inngikk avholdssak, målsak og kristenarven som inventar. Hjelmtveit var innflytter fra Vestlandet, mens Hagelia var vokst opp i ei skogsbygd der de samme verdiene hadde en annen grobunn enn i dag. Hun skrev nynorsk og betalte kontingenten til Norges Kristne Arbeideres Forbund livet ut. Hun holdt seg også til avholdet, men gjorde, som mange, unntak for ølbryggingen til jul.

Her skiller disse to seg fra en tredje, og kanskje den mest kjente politiske arkitekten fra Østre Agder, Ole Colbjørnsen, eller Ola Tiltak, som han ble kalt. Colbjørnsen, som fikk sin biografi av Helge Røed for sju år siden, var som Hagelia fra skogbygdene. Han kom fra Vegårshei og kjente som henne nøden som preget området i mellomkrigstida. Motsatt av Hjelmtveit og Hagelia valgte han kommunismen. Han reiste til Sovjetunionen og ble sentral i arbeidet med å bygge opp det sovjetiske plansystemet. Da det begynte å brenne under føttene hans etter at Stalin begynte med sine utrenskninger, hoppet han av og dro tilbake til Norge. Her forfattet han, sammen med professor Axel Sømme, det legendariske programnotatet ‘En norsk treårsplan’ som la grunnlaget for den politikken Nygaardsvolds regjering, og senere Gerhardsen, skulle følge under mottoet ‘Hele folket i arbeid!’.

Det er all grunn til å peke på disse tre som tilfang til utformingen av det sosialdemokratiske Norge. De trakk på sine regionale erfaringer og bidro til å skape politikk nasjonalt. Vi kunne også legge til Gerhardsens arving, Trygve Bratteli. Han var født inn en familie som hadde samme bakgrunn som Hagelia og Colbjørnsen. Familien bodde i små kår på Vegårshei før den flyttet til Vestfold. Kanskje hadde de en regionalt fundert arv felles. Da Hagelia trakk seg fra nominasjonsprosessen til stortingsvalget i 1965, fikk hun brev fra Hjelmtveit som oppfordret henne til å ta en periode til. Ikke minst, skrev han, fordi det å trekke seg i så fall ville innebære å slippe Osmund Faremo til som partiets førstekandidat i Aust-Agder. Heller ikke lokalt var Arbeiderpartiet den gang en søndagsskole.

Politisk gjennomslag dreier seg ikke først og fremst om å hilse hjem til valgkretsen, men å bringe verdier til det felles nasjonsbyggingsprosjektet, da som nå.