Kari yter ikke maks på jobb fordi hun er gratis pleier og for sin syke mann. Hva gjør samfunnet med det?

DEBATT: Velferdsstaten kan ikke levere alt innbyggerne forventer. Det merker Kari, som er gift med en mann med demens, til fulle. Fritiden hennes går med til å gi omsorg, og hun får aldri hentet seg inn.

Kan samfunnet forvente mer av pårørende? Nei, ikke uten at det får store menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader. Foto: Roman Chazov / Shutterstock

I offentlig debatt snakkes det ofte om forventningsgapet, altså avstanden mellom hva innbyggere forventer av velferdstjenestene, og hva det offentlige faktisk kan levere. Det er bra at vi tar dette på alvor, og vi må finne gode løsninger. Men vi må være varsomme med hvem vi retter forventningene mot.

Kari og Ola har vært gift i over 30 år. Nå har Ola fått en demensdiagnose, og sykdommen utvikler seg raskt. De er fortsatt relativt unge, og Ola bor hjemme. Men hverdagene er blitt krevende, både praktisk og emosjonelt. Kari jobber 100 prosent, både fordi hun ønsker det og fordi hun må. Samtidig har hun også fått en ubetalt «stilling» på 70 prosent som pårørende.

Når fritid blir omsorgstid

Hun koordinerer, følger opp, organiserer og bistår – med alt fra medisiner, mat og hygiene til å ringe kommunale tjenester, purre og etterspør svar. Over tid har hun brukt opp avspaseringsdager og har nå begynt å spise av feriedager for å følge mannen til undersøkelser og andre avtaler. Han kan ikke lenger gå alene.

Ikke sjelden får Kari råd av velmenende fagpersoner om å ta vare på seg selv. Selv lurer hun på når hun skal få tid til å gjøre nettopp dette. Hun føler seg sliten og alene med alt pårørenderollen medfører.

Feriedagene Kari brukte for å følge Ola til sykehus og legetimer, skulle egentlig vært brukt til å hente krefter og samle seg. I stedet går fritiden med til å dekke opp for et hjelpeapparat som ikke alltid fungerer slik vi håper. Her er det er verdt å spørre: Skal hun selv bære hele denne kostnaden, fysisk, økonomisk og emosjonelt?

Et pårørendevennlig arbeidsliv

Mange arbeidsgivere har ikke mulighet til å gi fri med lønn i slike situasjoner. Men hva da? Skal pårørende selv betale i form av lavere inntekt og høyere belastning? Eller må vi som samfunn inn med tydeligere støtteordninger, som fleksible permisjonsregler, bedre kompensasjonsordninger og konkrete avlastningstilbud?

Arbeidslivet forventer tilstedeværelse, fokus og at vi utfører jobben vi er satt til. Det er selvfølgelig forståelig. Men for Kari er disse kravene vanskelige å innfri når vi som samfunn forventer at hun samtidig skal være koordinator, pleier og kriseløser, uten å få den avlastningen hun og andre pårørende trenger?

Dette er dessverre ikke bare Karis historie. Dette er virkeligheten for tusenvis av pårørende i Norge. De fleste av oss er klar over at vi nå er i en tid med en aldrende befolkning og knapphet på fagpersonell. Som en følge av dette er det mange som snakker om behovet for at pårørende bidrar mer.

Kari kan ikke tette gapet

Men pårørende er allerede på ballen. De er godt inne i andre ekstraomgang. I dag står de for en svimlende innsats tilsvarende over 140.000 årsverk. De holder hjulene i gang, i det stille, mellom møter på arbeid, på kvelder og i helger. De gjør det ofte fordi de vil, fordi de bryr seg og fordi de føler ansvar, men også fordi de ikke har noe valg.

Med dette som bakteppe er det vanskelig å se at pårørende forventer for mye. Kan vi som samfunn forvente mer? Nei, ikke uten at det får store menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader.

Gapet bør ikke fylles med enda større krav og ubetalt innsats fra Kari og andre pårørende. Det er systemet som må ta ansvar for sitt eget leveransegap. Ikke den enkelte pårørende, som gjerne vil bidra, men i mange tilfeller i mindre grad.

Forventninger må rettes dit makt, ressurser og beslutninger finnes: Hos politikerne, kommuneledere, KS og lovgivere. Det er der gapet må tettes, ikke i Kari sitt liv. Kari trenger nemlig å ha helse til å arbeide.