KI-musikk inn i varmen

Jeg har vært musiker på heltid i flere år i The Main Level. For ti år siden var jeg så heldig å stå på samme scene som Justin Bieber, Rihanna og David Guetta.

Jeg kan bli nostalgisk av mindre. Vi la opp i 2018 – en liten evighet siden, både for musikken og teknologien.

Nå har jeg gått over til den mørke siden. Jeg jobber med KI. Jeg gir fortsatt ut musikk, men der lar jeg kunstig intelligens ligge og holder på det menneskelige.

Standpunktet mitt om å slippe til KI-musikk, er en effektiv måte å bli uglesett av en samlet norsk musikkbransje fremover, kanskje på nivå med Mads Hansen da han ga ut «Sommerkroppen» i 2018.

Men tidene forandrer seg.

Countryfestivalen i Skjåk trakk nylig tilbake bookingen av Vestavind, fordi de lager musikk ved hjelp av kunstig intelligens. Festivalsjefen sa til NRK at «Vi ønsker ikke å bidra til at KI-produserte låter tar over i musikkbransjen.»

Her er den brutale sannhet: Publikum kommer til å høre, dele og elske KI-låter, uten å spørre hvem som har laget dem. Det har de allerede begynt å gjøre.

Nylig har «Jacub» toppet den svenske Spotify-listen med en KI-generert låt (som for øvrig ble fjernet av bransjeorganisasjonen IFPI sin liste etter at det ble oppdaget.)

Kombinerer vi tempoet i KI-utviklingen med robotikk, er det naivt å tro at dette stopper ved «et KI-band». I Kina og USA ser vi allerede sceneshow med roboter.

Forbud, boikott og moralsk panikk har aldri stoppet teknologi. Det har bare sørget for at utviklingen skjer et annet sted, på andres premisser. Denne gangen gjelder det musikken vår.

Vi har til en viss grad vært her før. Da autotune kom på slutten av 90-tallet, var reaksjonene de samme som nå.

«Juks.»

«Ekte sangere trenger ikke dette.»

«Døden for autentisk musikk.»

I dag er Auto-Tune så standard at vi knapt legger merke til det. KI i musikk kommer til å følge samme spor. For noen blir det et verktøy i den kreative prosessen. For andre blir det hele prosessen.

Så til det åpenbare motargumentet: KI-modellene er trent på musikk uten artistenes samtykke. Det er problematisk, og jeg har ikke et godt svar.

Men ånden er ute av flasken. Spørsmålet nå er ikke om vi kan dytte den tilbake, men hvordan vi forholder oss til en verden der den flyter fritt.

I stedet for å stenge ute, bør vi stille krav. La KI-musikk konkurrere, men med tydelig merking. La lytterne vite hva de hører på, og la dem bestemme selv hva de verdsetter.

Det er ingen vei tilbake.