Klimaforskere: Derfor må norsk politikk ha ambisiøse klimamål

Norge kan ikke støtte Parisavtalen og samtidig hevde at våre utslipp er ubetydelige, skriver innleggsforfatterne. Bildet: Demonstranter foran Eiffeltårnet under FNs klimakonferanse i 2015. Foto: Michel Euler / AP

Klimahandling krever en saklig og kunnskapsbasert debatt.

I en kronikk i Aftenposten 2. oktober etterspør Asbjørn Torvanger og Øystein Sjølie bedre kunnskap om kostnadene ved klimapolitikken. De kommer med flere påstander som samlet peker i samme retning: Norsk klimapolitikk er for ambisiøs og for kostbar. Innlegget deres er lite opplysende og til dels selvmotsigende.

Kostnadstall og metoder diskuteres åpent

Forfatterne antyder at myndighetene bevisst «gjemmer bort» høye kostnadsanslag. Både høringsnotatet for klimamålet i 2035 og forslaget til ny klimalov har egne kapitler om økonomiske konsekvenser. Metodene som brukes for å beregne kostnader og utslippseffekter er nylig vurdert av Teknisk beregningsutvalg for klima.

Det er riktig at det er usikkerhet knyttet til slike beregninger, men nettopp derfor bør forskere bidra med konstruktive innspill og ny forskning for å redusere usikkerheten.

Samtidig som forfatterne hevder at vi lever i et «kostnadsmessig mørke», sitter de selv på beregninger som viser at kostnadene kan bli «svært høye». Elbilpolitikken trekkes frem med et anslag på 5000–12.000 kroner pr. tonn CO₂, og det antydes at målet for 2035 vil koste 175 milliarder kroner årlig. Forfatternes selektive bruk av tall er både kommentert i Aftenposten 6.10. og 9.10., samt av andre samfunnsøkonomer.

Vår innsats er ikke ubetydelig

Forfatterne bruker Norges og Europas lave andel av verdens utslipp som argument mot ambisiøs klimapolitikk. Dette overser flere forhold:

Globalt ansvar: For å nå 1,5-gradersmålet må verdens utslipp reduseres med rundt 60 prosent innen 2035. Norge kan ikke støtte Parisavtalen og samtidig hevde at våre utslipp er ubetydelige. Dersom alle land tenker slik, gjør ingen noe, og kostnadene øker for alle.

Norge har høye utslipp pr. innbygger og har tjent stort på fossil eksport. Å argumentere for fritak undergraver både vårt historiske ansvar og tiår med klimadiplomatisk innsats for globale løsninger.

Det er heller ingen forskning som viser at fattige land vil gjøre mer for klima hvis rike land gjør mindre. Tvert imot avhenger viljen til klimahandling i det globale sør av at rike land går foran med utslippskutt og bidrar med finansiering og teknologi som muliggjør fattige lands klimaambisjoner.

Akkumulerte utslipp: Klimaendringene påvirkes av samlede utslipp over tid. Selv små kutt begrenser skadeomfanget.

Teknologiledelse: Tidlig satsing på elbiler og fornybar energi i Europa kan bidra til å redusere kostnadene for klimatiltak globalt. EUs klimapolitikk, inkludert karbongrensejustering (CBAM), kan påvirke utslipp langt utover Europas andel av utslippene.

En kunnskapsbasert klimadebatt burde handle om hvordan vi kan styrke kunnskapsgrunnlaget, redusere og håndtere usikkerheten, og balansere kortsiktige omstillingskostnader mot langsiktige gevinster. I stedet presenterer Torvanger og Sjølie et selektivt utvalg påstander i en lite opplysende tekst.

Det er ikke et konstruktivt bidrag til en kunnskapsbasert offentlig samtale.