Kneplatået ble knust i fillebiter: – Hva i all verden skal jeg gjøre nå?

– Jeg kan ikke hoppe slik jeg gjorde før, fordi jeg ikke kan bøye kneet. Det gjør at jeg nå må planlegge kjøringen litt annerledes, sier Emanuel Perathoner til NRK.

Nylig tok han gull på hjemmebane i Italia. Men ikke på måten han hadde sett for seg.

For åtte år siden deltok han i OL i Pyeongchang. Den gang var også grenen snowboardcross.

39-åringen er fremdeles aktiv med brettet på beina. Og har vunnet nesten samtlige av konkurransene han har stilt opp på.

Men først må vi skru tiden tilbake til januar 2021:

Knust i fillebiter

Chalet dell’Aquila rager 2250 meter over havet. Høye fjell omkranser byen Bergamo i skiresorten Colere der de italienske snøbrettkjørerne er på treningsleir.

Det er den siste treningen før sesongstarten.

Han fant bakken litt kjedelig, og bestemte seg for å prøve noe nytt. Kort tid i forveien hadde han sett en skikjører hoppe over to kuler i cross-løypa. Han ville prøve det samme, men feilberegnet avstanden.

Landingen ble for kort. I fallet ble kneplatået på venstre side knust i fillebiter.

– Jeg hadde aldri vært noe særlig skadet før, så jeg hadde ingen anelse om hva det kunne være. Men da jeg så at låret og leggen gikk i motsatt retning av hverandre, skjønte jeg at dette ikke var bra.

Tunge tilbakeslag

Dagen etter var den første operasjonen unnagjort. Som toppidrettsutøvere flest, festet han fokus mot neste mål: OL i Beijing året etter.

Rehabiliteringen tok mye lengre tid enn han først så for seg.

Mesterskapet kom nærmere og nærmere, mens han knapt kunne bevege seg av flekken.

Det første halvannet året etter ulykken var preget av tilbakeslag og flere operasjoner. Han humpet bortover ved hjelp av krykker. Nivået han var på da han sikret VM-bronse i Utah to år i forveien – føltes uendelig langt unna.

Før det ble bedre, ble det i stedet verre.

Han ble nødt til å ta et valg for å få tilbake et normalt liv:

– Målet var hele tiden å komme tilbake til OL, men så var det flere komplikasjoner med operasjonene, ting gikk ikke som det skulle og jeg ble ikke bra igjen. Jeg klarte ikke å gjøre noen ting. Jeg gikk jo bare på krykker, sier Perathoner til NRK.

– Til slutt ble avgjørelsen om å få en kneprotese tatt, fortsetter han.

– Hvordan var det å innse at du aldri kunne konkurrere igjen, med unntak av i paraidretten?

– I begynnelsen var det veldig tungt. Jeg tenkte: «Hva i alle dager skal jeg gjøre nå?» Jeg bestemte meg for å prøve å bli frisk, og så ta det som kommer etterpå, sier han og legger til:

– Jeg visste ikke engang at jeg fikk lov å konkurrere i para med en protese som var på innsiden av kroppen. Jeg tenkte at man måtte mangle en kroppsdel.

Veien tilbake

Dette kunne fort ha vært slutten på idrettskarrieren til Emanuel Perathoner. I stedet ble det en ny start.

Den samme høsten strammet bindingene igjen rundt støvlene hans. Hjemme i Bolzano, syd i Tirol, møtte han noen gamle treningskamerater i bakken.

Den turen vekket noe som lå latent i ham:

Savnet etter å konkurrere.

I november ble han klassifisert i LL2. En gruppe utøvere med moderat funksjonsnedsettelse.

– Det var tilfeldig at jeg kom inn i paraidretten. En lagkamerat snakket med noen, også viste det seg at det var muligheter for meg, sier han.

Tilbake i ekspressfart

Måneden etter var Perathoner tilbake i verdenscupen.

Han herjet.

Under VM i spanske Molina tok han gullet i slalåm. I cross gjorde en stygg feil at det «kun» ble sølv.

I 2025 sveipet han gull i begge grener. I tillegg fikk han en «Crystal Globe», beviset på at han hadde vunnet verdenscupen sammenlagt.

Paraidretten har fått en ny stjerne, Italia et nytt hjemmehåp.

Det til tross for at både kneskaden og skadde nerver i ankelen gir utfordringer.

– Tibiaen fungerer ikke mer, noe som også har gått utover muskelen. Ankelen min er ganske begrenset, og kan ikke beveges altfor mye. Det gjør at foten min bare henger og dingler. Det skjer ofte under operasjoner, at muskelen ikke får nok blod, og det gir ganske tunge konsekvenser.

Han kan for eksempel ikke løpe.

– Da snubler jeg og tryner. På brettet er det også vanskeligere å utføre enkelte ting. Men nå er kroppen vant til det, og man finner løsninger, påpeker han.

– En av de store pionerene

Stian Sivertzen kjenner godt til italieneren etter mange års konkurranser.

– Emanuel var en av de store pionerene som holdt det italienske laget samlet, sier Sivertzen, NRKs ekspertkommentator under Paralympics om kompisen og fortsetter:

– Han var dønn seriøs under konkurranser, utenfor løypa var han alltid sabla blid. Vi har hatt mye sosial omgang oppigjennom, legger han til.

Italieneren kjenner seg godt igjen i dette:

– Jeg kan finne på å kødde litt ett minutt før jeg setter utfor, men så er jeg 100 prosent fokusert.

Her kan du lese mer om Sivertzens karriere:

I Paralympics hører Perathoner til blant et lite knippe utøvere som har konkurrert i den ypperste verdenseliten tidligere. Det er naturligvis en veldig stor fordel i konkurransene.

– Han har naturligvis en fordel med å ha den erfaringen i bagasjen. Samtidig er han nødt til å lære å kjenne kroppen hans på nytt. Man må få inn teknikken på en helt ny måte. Jeg synes det er imponerende å møte så stor motstand, akseptere skadeomfanget og snu fokuset inn mot en «ny» idrett, sier Sivertzen.

Dobbelt gullhåp

Perathoner har fått med seg sponsorer fra den første delen av snøbrettkarrieren hans med seg videre.

Samtidig har han havnet i et miljø der oppmerksomheten fra media om omverdenen er noe helt annet.

– Noen ganger blir jeg ganske skuffet, men samtidig kan jeg ikke alltid få det som jeg vil heller. I starten syntes jeg veldig synd på andre parautøvere fordi det snakkes veldig lite om, og få vet noe om paraidretten.

I Cortina d'Ampezzo er det litt annerledes. Han og lagkamerat Jacopo Luchini ble stadig vekk stanset av store og små som ønsket å ta bilder av ham.

Foran familie og venner tok han det første gullet under søndagens snøbrettcross.

Italia har virkelig fått en ny gullkalv. Denne gangen i Paralympics.