Kneskål for ytringsfriheten

1 day ago 10

Bare for å fastslå: Jeg syns den nordirske gruppa lager noe av det tøffeste jeg har hørt siden det for meg forjettede 90-tallet.

Albumet deres, «Fine Art», er så energisk og så herlig frekt at man må være dedikert medlem av Grinebiterforbundet for ikke å la seg rive med.

Og som med unge, rastløse, sinte og morsomme kunstnere fra arbeiderklassen før dem: De er jævlig kontroversielle.

De svært propalestinske (og ditto svært rusliberale) rapperne har i begeistring ropt ut det som tolkes som hyllest av Hamas og Hizbollah, og har uttalt at «en god Tory (det britiske Høyre) er en død Tory».

De mener britene bør pelle seg vekk fra hele den irske øya. Bandmedlemmet DJ Próvaí bærer alltid en balaklava med de irske fargene hvit, grønn og oransje.

De rapper delvis på det truede irske språket, og har vidunderlige navn som Liam Óg Ó hAnnaidh og Naoise Ó Cairealláin.

Og like ofte som de har sagt svært drøye ting, har de bedt om unnskyldning.

Men vi vet liksom aldri helt når de kødder eller ikke.

I fjor sto de bak den prisbelønte filmen «Kneecap». En film som, for å låne NRK-anmelder Sigurd Viks ord, er «leken, sjarmerende og saftig, og lener seg tungt på gangsterkomediens rytmer».

Mange har sammenlignet med 90-tallsklassikeren «Trainspotting», og den har mye av den samme energien og fuck you-mentaliteten som Danny Boyles epokegjørende film, og ikke minst:

Den preges av en solid dose godt humør.

Liam Óg Ó hAnnaidh, i Kneecap kjent som Mo Chara («min venn» på irsk), er nå siktet for å ha glorifisert terror. Under en konsert i fjor draperte han seg i et Hizbollah-flagg som visstnok ble kastet opp på scenen midt i kampens hete.

Både Hizbollah og Hamas står på den britiske terrorlisten.

Nå tar stadig flere til orde for å kansellere bandets konserter rundt om i Europa. I Sverige rykket nylig 210 såkalte debattanter ut og erklærte at festivalen Way Out West «gir hatet en plattform» ved å la Kneecap lage halloi fra scenen.

Bandet er blitt avbooket på flere festivaler, men de skal etter planen spille på sommerens store musikkfest Øya i Oslo.

Det må de selvsagt få lov til.

Popkulturen har alltid tøyet grenser. Elvis’ skumle vrikking, John Lennons devise om at Beatles var mer populære enn Jesus, og David Bowies pinlige fascisme-flørt satte alle på sitt vis støkk i samtidskulturen.

Eksemplene er så mange at det blir kjedelig å dra listen.

Det er sannelig ikke lett å være prinsipiell i møte med den slags. Jeg avskyr for eksempel den noe ustabile Kanye Wests Trump-hyllester og det som langt verre er. I min bok har den tidvis geniale produsenten for lengst krysset grensen for det som kan aksepteres.

Og jo da, Kneecaps idiotiske og ansvarsløse glefs mot utvalgte politikere og spontante og svært umusikalske (!) utrop til støtte for voldsvillige terrorgrupperinger, er avskyelig og veldig, veldig teit.

De bør få edikk i buksene og påføres hodelus hver gang de tråkker i baret, for drap og terror er alt annet enn gøy.

Men det er likevel noe som liksom forsvinner på veien her. For Kneecaps diverse provokasjoner er også satire og bevisst kødding med oss voksen-ansvarlige og mot en kultur som, for å si det som det er, tar det meste litt for bokstavelig.

Er Kneecaps provokasjoner akseptable? aJa, det er kunstnerisk frihet bNei, de går for langt cDet er først og fremst humordUsikker

Som den irske skribenten Padraig Reidy understreker i en leseverdig Substack-post: Den irske kulturen er relativt ... lite ærbødig. Allsangen på irske puber har en tendens til, særlig litt utpå kvelden, å preges av opprørssanger med temmelig barskt innhold.

Noen av disse sangene kan muligens også være på kant med terrorlovgivningen hvis de tas helt bokstavelig. Men det blir de jo ikke. Folk skråler og ler og synger mens ølet flyter.

I fjor var jeg på et artig arrangement der en gruppe solide samfunnsstøtter var samlet for å hylle Hans Rotmo etter Vømmøl-sjefens bortgang.

Sammen beljet de (jeg var litt avholdende) Rotmos festlige, men også svært venstreradikale klassekamp-tekster, og stemningen var upåklagelig.

Så vidt jeg fikk med meg, tilhørte brorparten av de alt annet enn skjøntsyngende koristene politiske miljøer langt unna dem Rotmo engang var en del av.

Poenget er selvsagt ikke å sidestille her, men dette: Ikke alt må tas bokstavelig. Det er noe som heter kontekst. Visse situasjoner kan føre til en litt rebelsk og kanskje ikke helt gjennomtenkt oppførsel.

Kneecap-medlemmene har gang på gang understreket at de verken støtter Hizbollah eller Hamas, og de har som nevnt bedt om unnskyldning for sine mest usmakelige kommentarer, gjerne uttalt på scenen, midt i alt koket.

Om det er nok? Vel, det er mulig å mene at det ikke er det.

Jeg velger å gi dem slakk. For dette handler om så mye mer enn om et par obsternasige rappere.

Jeg tilhører dem som undertiden får en litt emmen smak i munnen av ytringsfrihetsdebatten. Ikke så rent sjelden tipper den over i en type prinsipprytteri som ikke alltid står seg i møte med virkeligheten.

Og jeg tror neppe at Kneecap-guttene bryr seg stort om det som sies på høystemte seminarer i Fritt Ord-villaen. De vil ha det gøy og provosere og lage en helvetes fest der scene og sal blir ett, helt på kokepunktet.

Konsertene deres roses stadig opp i skyene.

Det er noe ufyselig over alle provokatører som tyr til det enkle «jeg bare kødda» hver gang de sier noe superdrøyt og uoppvakt. Jeg er den første til å innrømme at jeg av og til har reagert ganske krast mot den slags.

Men det er noe ditto ufyselig, eller iallfall usympatisk, over en kultur der det «bokstavelige sinnelaget» får et stadig sterkere overtak i kampen mot et mer ironisk og humoristisk sinnelag.

Et sinnelag der det tas høyde for metaforer, overdrivelser og kontekst.

For ikke alt sies i fullt alvor. Ikke alt er ment bokstavelig. Når fotballsupportere remjer i vei om hvor mye de hater motstanderlaget, er det jo et spill, et avtalt «hat», som for de fleste ikke gir særlig mening utenfor stadionet.

Kneecap-gutta er av og til barnslige idioter, men de lager noe av den heftigste musikken på denne siden av The Prodigy og The Chemical Brothers. De mener masse, høyt og omtrentlig, og tør å være politiske der andre tenker strategisk.

Det må være lov å trampe i klaveret – iallfall når man ber om unnskyldning etterpå.

Selv om det som ble sagt befinner seg langt utenfor folkeskikken.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article