Kokain, alkohol og sex. Det var ikke en avisoverskrift. Det var tirsdag.

Jeg skriver ikke dette for å demonisere rusbrukere. Jeg var én av dem, skriver Ronny Rene Raveen. Foto: Olav Helland

Kokain, alkohol, benzodiazepiner og sex. Det var ikke en avisoverskrift. Det var tirsdag.

Sånn var hverdagen min. Og den er fortsatt hverdagen for langt flere enn vi liker å tro – i alle sosiale lag, hver eneste helg, over hele Norge.

Da forsvareren til Marius Borg Høiby i retten beskrev «et miljø med mye rusbruk» der «sex er en meget stor del av det som skjer», reagerte offentligheten med sjokk. Jeg reagerte med gjenkjennelse. Og jeg er ikke alene.

Min erfaring – etter 14 år i rusfeltet og nesten like mange år i rusen selv – er at langt flere kjenner seg igjen enn de vil innrømme. De har vært der. De har sett det. Men i rusdebatten forsvinner disse erfaringene – som om de ikke finnes. Det er en uærlighet vi ikke lenger har råd til.

Jeg var politimann. Utdannet i Marinen. Tjenestegjorde i Libanon og Kosovo. Så begynte jeg å ruse meg. Først helgefester med kokain, så flerdagersfester, så sprøyter. Til slutt gaten. Jeg mistet jobben, boligen og meg selv.

Etter behandling tok jeg en master i helsevitenskap ved Universitetet i Stavanger og har siden jobbet i rusfeltet – gjennom organisasjoner, forskning, veiledning og som foredragsholder.

Slår ut hemningene

Jeg kom ikke fra Høibys verden. Men jeg endte i nøyaktig det samme mønsteret. Det utspiller seg i forstadsboliger og byleiligheter, blant folk med ordinære jobber. Der kokainet kommer frem, følger resten. Alltid. Selvsagt på hvert sitt nivå – men alltid det samme mønsteret.

Kombinasjonen av kokain og alkohol danner et eget stoff i kroppen som slår ut hemninger fullstendig. Legg til benzodiazepiner og cannabis, og du har mennesker uten grenser, uten dømmekraft, uten hukommelse.

I mine år som veileder har jeg møtt mange unge menn som aktivt oppsøker denne typen rus nettopp for det den gjør med dem. Den grenseløse sexen er ikke en uheldig bivirkning – det er selve poenget. De søker en versjon av seg selv uten hemninger, uten grenser, uten konsekvenser.

Men det de sjelden forteller noen, er skammen etterpå. Den er enorm. Og den vokser i takt med avhengigheten – for det er nettopp når kontrollen er borte, når rusen ikke lenger er et valg, men et behov, at disse sidene tar mest plass.

Da er det ikke lenger noe de gjør. Det er noe de er blitt. Jeg vet det fordi jeg har veiledet dem ut av det. Og jeg vet det fordi jeg selv var en av dem.

Det jeg ser, er at vi lyver for oss selv.

Skammen som holder oss tause

Så hvorfor snakker ingen om dette? Fordi det er skambelagt på en måte nesten ingenting annet er.

Hvem vil stå frem og si at de i rus deltok i ting de aldri ville gjort edru? At de våknet uten å vite hva som hadde skjedd, eller med hvem? At grensene de trodde var urokkelige, viste seg å være fullstendig elastiske når kjemien tok over?

Nesten ingen gjør det. De tier. Skyver det bort. Og dermed forblir dette usynlig – også for politikerne som skal utforme ruspolitikken vår. Det som forties, kan ikke forebygges.

Rusdebatten mangler en halv virkelighet

Når vi diskuterer avkriminalisering og legalisering, snakker vi om individets rett til egen kropp, om skadereduksjon og om å redusere stigma. Greit. Men vi nekter å snakke om hva rusmidlene faktisk gjør med adferden vår. Hvem vi blir. Hva vi gjør mot andre. Det er ikke en blind flekk. Det er en bevisst unnlatelse.

Når kombinasjonsrus systematisk øker risikoen for seksuelle overgrep og vold, er det ikke lenger et helsespørsmål. Det er et sikkerhetsspørsmål. Og ethvert seriøst forslag om å endre norsk ruspolitikk som ikke inkluderer en ærlig konsekvensanalyse av hva rusmidler i kombinasjon gjør med menneskelig adferd, er intellektuelt uredelig.

Jeg skriver ikke dette for å demonisere rusbrukere. Jeg var én av dem. Jeg skriver det fordi Høiby-saken har åpnet et vindu inn i en virkelighet mange aner, men ingen vil se rett på.

I rusdebatten roper stadig flere på liberalisering, som om friere tilgang til rusmidler er et fremskritt. Men de som roper høyest, vet ofte mer enn de later som. De har sett festene. De har hørt historiene. De kjenner noen som våknet uten å huske. Likevel velger de å ramme debatten inn som et spørsmål om personlig frihet – som om rusen bare angår den som ruser seg. Det gjør den ikke. Det vet de også.

Så spørsmålet gjenstår: Hvem blir vi i rusen – og er svaret virkelig å gjøre den enda mer tilgjengelig?

Ronny Rene Raveen er forfatter av «Blålys» og «Kokain», eks-politi, eks-narkoman, foredragsholder og veileder innen rus.