Kongelige brudd kan vi vente med til fremmede makter banker på slottsporten

Kong Harald, i nærvær av dronning Sonja og kronprins Haakon, holdt trontalen under åpningen av det 166. storting i 2021. Norge regjeres – i symbolsk forstand – av en familie, skriver Tor Bomann-Larsen. Foto: Torstein Bøe, NTB

Med alle våre motsetninger og ulikheter skal vi «leve videre sammen». Metoden er dialog.

Når det 170. storting høytidelig åpnes lørdag, vil trontalen bli lest av H. M. kongen eller – dersom han skulle være forhindret – av kronprinsregenten. Uansett hvem av de to som fremfører regjeringens ord til folkets representanter, vil H. M. dronningen stå ved hans side. Det er et uttrykk for at landet ikke blir styrt av en enkelt person: Norge regjeres – i symbolsk forstand – av en familie.

Som mange vil huske, har ikke dronningens tilstedeværelse vært noen absolutt selvfølge. I sin biografi om dronning Sonja beskriver Ingar Sletten Kolloen hvordan Stortingets presidentskap ved tronskiftet i 1991 argumenterte for at det gikk et «skille mellom Kongens og Dronningens plass i vårt konstitusjonelle system».

Når det for 33 år siden kunne oppstå konstitusjonell forvirring omkring dronningens nærvær, skyldtes det et langvarig maskulint regentskap under Haakon VII og Olav V.

Under begge konger fremsto monarkiet mer og mer som et enmannsvelde til forveksling likt et kronet presidentskap. Man måtte gå tilbake til Grunnloven for å gjenfinne monarkiets karakter av familiestyre. Der hersker det imidlertid ingen tvil. Allerede i første paragraf blir det slått fast at regjeringsformen er «indskrænket og arvelig monarkisk».

Familien på førsteplass

Etter at religionsfriheten er stadfestet i paragraf 2, vier Grunnloven seg gjennom et utall paragrafer til «den udøvende Magt, Kongen og den kongelige familie» (mine uthevelser).

«Min familie og jeg sender våre varmeste gratulasjoner og lykkeønskninger ...»

Med familien på førsteplass (foran seg selv) innleder Harald R. sin hilsen til storhertugparet ved regentskapskiftet som nylig fant sted i Luxembourg.

«Nå er det deres familie med sønnene prins Charles og prins François som skal følge landet og folket deres inn i fremtiden.»

Det er grunn til å minne om at dette ikke bare er et kongelig, men et konstitusjonelt perspektiv i en tid da vårt eget statsstyre er blitt utsatt for betydelige familiære utfordringer.

«Vi skal leve videre sammen»

Når kong Harald leser opp trontalen, vil vi igjen bli vitne til hvordan han overlater til sitt råd å regjere landet. Med statsminister Jonas Gahr Støre som den egentlige taleskriver vil kongens ord illudere et sterkt lederskap og resolutt handlekraft. Trontaledebatten og den kommende stortingsperioden vil vise hvor mye hold det er i formuleringene.

Når det kommer til å regjere sin egen familie, må Majesteten fortrinnsvis lene seg på de to som står ved hans side på podiet, hustruen og sønnen. Men selvsagt vil ikke manuskriptet berøre denne delen av regentskapet.

Kongen har allerede avgitt sin familiære trontale. Det skjedde nærmest i forbifarten, i et hektisk møte med pressen, et par uker tidligere.

«Vi skal leve videre sammen ...», svarte han på spørsmål om prinsessedatteren og svigersønnen, problemene «skal vi prøve å løse ved samtaler».

Uttalelsen falt på dørterskelen til WWF Verdens naturfond, men ordene kunne vært klippet ut av den legendariske talen som ble holdt ved regentskapsjubileet i Dronningparken. De handler om samhold og dialog. Ikke bare folket, landets innbyggere, men også familien er et fellesskap. Med alle våre motsetninger og ulikheter skal vi «leve videre sammen». Metoden er dialog.

«Er dette nok?» spurte en av journalistene. «Nok for hva?» svarte kongen retorisk. «Vi skal leve sammen resten av livet.»

Kong Harald besøkte WWF Verdens naturfond nylig. Der svarte han på pressens spørsmål om prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett. Foto: Javad Parsa, NTB

Handler ikke om raske løsninger

Ministere styrer i et fireårsperspektiv. De bør utstråle lederskap og handlekraft. Konger regjerer i et lengre perspektiv. Jo da, de skal komme hurtig ut av dynene når fiendtlige skip dukker opp i Drøbaksundet, men det skjer heldigvis ikke i hvert regentskap, og kong Harald har allerede den erfaringen på CV-en. På sine eldre dager kan han fremme andre verdier, både som konge og far.

Ikke bare kongelige familier har sine utfordringer, det vet det norske folk, stort sett av egen erfaring. Men der motsetningene er sterke, handler det ikke om raske løsninger. Ofte kan «resten av livet» være et gyldig perspektiv.

Minst av alt løses familiekonflikten med et brudd – fordi man er «blitt offentlig ydmyket og dolket i ryggen», slik historikeren Trond Norén Isaksen har ordlagt seg i Aftenposten. Som oftest kommer man lenger med kontinuerlig omsorg, ansvarsfølelse og – ikke minst – tålmodighet. Kongelige brudd kan vi vente med til fremmede makter banker på slottsporten og forlanger landets underkastelse.

Det er nemlig et familiært brudd Isaksen og for den saks skyld Aftenpostens lederskribent har bedt om, når de insisterer på at kong Harald fratar sin datter benevnelsen som prinsesse. Kongen har selv definert ordet, ikke som en tittel, men som et tilnavn hun bærer. Fordi hun er hans datter.

Kong Harald er familiefar ikke bare i reell, men også i symbolsk forstand. Sammen med dronningen forfekter han et verdisett som skal ha gyldighet for utallige konflikter som pågår i «de tusen hjem» over hele fedrelandet.

Stortinget er motsetningenes, men også dialogens og samholdets høyeste organ i Norge. Når kong Harald setter krykkene til side og leser trontalen lørdag 11. oktober, vil manuskriptet proklamere ministerielt lederskap. Kongeparet vil representere den tålmodige troen på at samtalen nytter.

For «vi skal leve videre sammen».