Kongeparet blir gjort til en fiende

«Kongen og dronningen stirret på meg, og det ble helt stille.»

Slik beskriver sjamanen Durek Verrett sitt første møte med kong Harald og dronning Sonja i Netflix-dokumentaren «Rebel Royals».

Han fortsetter:

«De hatet klærne mine ... Alt jeg gjorde var galt. De sørget alltid for at Märtha skjønte at jeg var helt feil ... Det var ikke ‘velkommen til familien’, det var ‘hva gjør du sammen med denne fyren’.»

Samtidig vises bilder av kongeparet der de ser biske ut.

Senere kommer Verrett med flere anklager mot kongeparet. Spesielt er han opprørt over at de ikke gikk ut og forsvarte ham da han fikk kritikk i mediene.

Prinsesse Märtha prøver å snakke opp foreldrene. Kongen berømmes for å ta offentlig avstand fra rasisme. Filmen ender med det som er ment å være et øyeblikk av forsoning. Kongeparet, filmet på god avstand, vinker fra kongeskipet til bryllupsgjestenes båt.

Men hovedinntrykket etter å ha sett «Rebel Royals» er likevel at kongeparet, i alle fall i begynnelsen, gis en fiendtlig rolle. De er representanter for det kongelige, det vil si det stive og pliktstyrte og undertrykkende, der prinsessen og kjæresten hennes er levende og fri.

Slik kan Netflix fremstille dem uten å bekymre seg for konsekvensene. Kongeparet kommer ikke til å ta til motmæle mot Verretts versjon. De er 88 år gamle, en del av en kongelig tradisjon der man ikke tar familiekonflikter offentlig, og dessuten har de andre ting å tenke på.

Märtha og Durek Verrett har gode penger å tjene på å fortelle sin historie. De har nok også et behov for å fortelle sin versjon av hva som skjedde da de ble sammen og bestemte seg for å gifte seg.

Det er deres rett. Men det er også en side av saken er at dette har en pris, først og fremst for andre enn dem selv. Kongeparet får på sine eldre dager en film i fanget som setter dem i et i hovedsak ufordelaktig lys for Netflix-abonnenter over hele verden.

Når det er sagt, er det på ingen måte sagt at sjamanen vil ha størst troverdighet for dem, selv om kongeparet ikke kan gi sin versjon.

«Rebel Royals» konfronterer knapt prinsessen og Verrett med de mer eksentriske av sjamanens uttalelser og praksiser, men de blir behørig gjengitt. Det kan komme til å fremstå som et godt stykke utenfor allfarvei også i andre land.

Med det i mente, spørs det vel også om Verrett vil lykkes i å fremstille det norske kongeparet som intolerante. Denne feiden er også en konkurranse i troverdighet. Troverdighet er noe kong Harald har opparbeidet seg i tiår etter tiår. Durek Verrett kom inn i den norske offentligheten for noen få år siden og forsøker å få sin versjon av hendelsene til å bli den rådende. Det spørs vel om det vil lykkes.

En konge og en dronning kan ikke være hevet over kritikk. Men her oppleves ikke kritikken som en del av en bredere debatt om monarkiet, men som et grep for å skru opp temperaturen i en kommersiell film. Familiedramaet i den norske kongefamilien er innbringende. For noen.

Historien virker da også eltet og knadd for å tale til det som nok er den viktigste målgruppen: Det amerikanske publikummet. Amerikanerne har nemlig et intenst forhold til europeisk monarki og aristokrati, på godt og vondt.

«Downton Abbey», den suksessrike serien om forholdet mellom herskap og tjenere på et britisk gods, har en enorm og lidenskapelig fanskare i USA. «The Crown», dramaserien om huset Windsor, var alminnelig antatt å ha vært laget først og fremst med amerikanske tilskuere i tankene.

Begge seriene er forenklende og overforklarende når de skal fremstille forholdet mellom de som har titler og de som ikke har det i rare, gamle Europa.

De stiller også opp en lignende konflikt: De kongelige, og aristokratiske, inngir ærefrykt, måten de kler seg og ter seg er gjenstand for en slags dyrking. De er gode på bunnen. Men de er også stive og hemmede, ofre for plikten. De trenger å bli løst opp litt. Av noen med et mer, skal vi si, frilynt og amerikansk sinnelag.

«Rebel Royals» synes å være laget for å passe inn i dette skjemaet, og leve opp til amerikanske forventninger om hva et europeisk kongehus er.

Det skal sies at det er nok av virkelige europeiske kongelige som har opplevd det som frigjørende å komme til USA. Ta prinsesse Diana og Sarah Ferguson, begge unge kvinner som levde under sterkt press etter å ha giftet seg inn i den britiske kongefamilien.

Begge opplevde forventningene fra hoffet og jaget fra mediene som uhyre krevende. Begge valgte etter hvert, interessant nok, å lene seg tungt på alternative behandlere, healere og astrologer. Parallellen til prinsesse Märtha er åpenbar.

Den som setter seg inn i Dianas og Fergies historier, får følelsen av at både det alternative og det amerikanske tilbyr en kontrast til det de kommer fra.

Som kongelige må de forholde seg til å være folkets representanter, alltid oppmerksomme på hva slags inntrykk de gjør utad. De tallrike alternative behandlerne lar dem fokusere endeløst på seg selv og sine egne følelser. Som kongelige skal de ikke være selvhevdende. I USA møter de folk som forteller dem at de er fantastiske, at de ikke skal høre på noen som vil begrense dem.

I begge tilfelle ble resultatet svært åpenhjertige bøker og intervjuer. Begge følte seg dårlig behandlet.

Både norsk og internasjonal presse var råere på nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet enn nå. Kanskje ble det for få diskusjoner på bakrommet, om hvordan denne oppmerksomheten føltes for kongelige som var barn, tenåringer, unge menn og kvinner på søken etter seg selv. For det er tydelig at erfaringene har satt arr.

I likhet med prins Harry og Meghan er det pressen som er den store skurken for prinsesse Märtha og Durek Verrett. Ingen av de to parene er særlig opptatt av å skille mellom saklig kritikk og invaderende spekulasjoner. Alt blir en del av det som oppleves som forfølgelse.

Trangen til å fortelle sin historie, og ikke la den bli fortalt av andre, er slik sett forståelig. Men Fergies og Dianas historier sier litt om hva for et krevende prosjekt det faktisk er.

Diana og Fergie utleverte også andre kongelige. Begge støtte på problemer etterpå, deriblant pengeproblemer. En kongelig vil alltid oppleve at verden er interessert i å kjøpe historien deres om hvordan det er på innsiden, der få får komme inn. Problemet er at du ikke kan selge den historien igjen og igjen. Og det er grenser for hvor mange ganger du kan brenne en bro.

Durek Verretts valg om å gå ut mot det norske kongeparet er oppsiktsvekkende all den tid ekteparet, tross alt, er bundet til Norge, og til et norsk folk som har stor respekt for kong Harald og dronning Sonja.

Det Verrett ser på som kongeparets manglende engasjement i hans feide med mediene, vil andre kanskje se på som god rolleforståelse. Det er ikke sikkert dette er en heldig strategi for prinsessen og hennes sjaman, i det lange løp.

Men jeg vet hvem det er bra for. Netflix.