Konsekvensen av KI-kappløpet blir så mye større enn romkappløpet

Vi ble ikke med på kappløpet, vi ble bare abonnenter. Å forveksle bruk med innflytelse er som å tro man deltar i en olympisk femmil bare fordi man heier fra sofaen med flagget i hånda.

USA har ikke bare sikret seg et betydelig forsprang i utviklingen av kunstig intelligens, de har også begynt å tegne kartet fremover. I kontrast løper Europa og Norge etter med regelboka i hånden. KI-forordningen, som er på vei inn over alt i Europa, skal verne oss, og det er bra, men vern alene gir ikke vekst eller fortrinn. Vi kan ikke regulere oss inn i konkurransen.

En ny type infrastruktur

Kunstig intelligens er i ferd med å blir som en ny grunnmur i vår digitale sivilisasjon. Amerikanske språkmodeller som ChatGPT, CoPilot og deres slektninger er ikke bare teknologiske verktøy, de siver inn som helt sentrale deler av forvaltning, helsevesen, utdanning og industri. Når en norsk kommune sier de «tar i bruk kunstig intelligens», innebærer det ofte at de har begynt å bruke en amerikansk språkmodell. Det kan være effektivt på kort sikt, men det vitner både om en strategisk sårbarhet og naivitet.

Dette er ikke som å kjøpe Microsoft Word på 1990-tallet, eller å åpne for Google-søk på kontoret i 2000-årene. Det ligner mer på å invitere Microsoft eller OpenAI inn i selve tenkningen, la dem lese, tolke og gjenbruke alt som skrives i sanntid, mens man samtidig håper at denne makten aldri vil brukes politisk eller økonomisk.

KI som forbruksvare

Det har vokst frem en slående asymmetri i hvordan kunstig intelligens utvikles og anvendes. I USA kanaliseres milliarder inn i infrastruktur, datainnsamling og modellutvikling, mens Europa har valgt å stort sett satse på regulering.

Selvsagt finnes det sterk forskning og utvikling også i Europa, i Norge og her i Agder. Norske fagmiljøer leverer solid arbeid, men i et globalt bilde spiller vi i en annen vektklasse. Det finnes språkmodeller fra både norske og europeiske miljøer som på papiret ligner på ChatGPT, som Mistral i Frankrike og Aleph Alpha i Tyskland, og norske institusjoner som UiO, NTNU og fagmiljøer her i Agder utvikler åpne modeller som hvem som helst kan laste ned og bruke. Men sammenlignet med milliardbudsjettene bak selskaper som OpenAI, blir dette små drypp i et hav av investeringer. Og det vi snakker om, strekker seg langt ut over chatboter.

Intelligente systemer begynner nå å automatisere prosesser som tidligere krevde juridisk skjønn, politisk vurdering og menneskelig innblikk, fra saksbehandling til klagevurdering og høringsprosesser. Det dreier seg ikke bare om språk, men om beslutninger. Og disse systemene påvirker hvem som får jobbintervju, hvilke helseråd som tilbys, hvilke barn som får ekstra pedagogisk støtte og hvilke eldre som får forebyggende helsehjelp. Slike avgjørelser fattes i et skjæringspunkt mellom data, makt og verdier. Og når teknologien kommer utenfra, følger verdiene ofte med, stille, men styrende.

Omfavner kunstig intelligens

Norsk offentlig sektor omfavner nå kunstig intelligens i stor skala. Enten det skjer åpent, ofte gjennom konsulenter som leverer løsninger med kjente språkmodeller i kjernen, eller i det stille uten at ledelsen vet om det. Teknologien er rett og slett for nyttig til å overses, og det merkes. Uansett er KI-verktøy i ferd med å bli en naturlig del av arbeidshverdagen.

Bruken av kunstig intelligens i offentlig sektor og samfunnet for øvrig er et tegn på åpenhet for ny teknologi, men vi står nå i en fase preget av adopsjon uten kontroll. Amerikanske språkmodeller tas i bruk med entusiasme, og selve bruken blir sett på som tegn på fremskritt. Det er snarere en teknologisk underkastelse forkledd som modernitet.

Et kappløp der vi ikke deltar

Når KI-kappløpet sammenlignes med romkappløpet, er det ingen overdrivelse, men konsekvensen av KI-kappløpet blir så mye større. I norsk offentlig sektor har vi i praksis lagt bort ambisjonen om å være med på kappløpet og eie teknologien. I stedet har vi slått oss til ro med å «bruke den ansvarlig». Men ansvar uten eierskap er som å forsøke å heie fra sofakroken med ambisjon om å påvirke hvem som vinner femmila. Du kan rope aldri så høyt, men Norge krysser ikke mållinjen først av den grunn.

Veien videre

Vi beveger oss mot et samfunn der vi gjør oss teknologisk avhengige av en kunstig intelligens vi ikke kontrollerer. Det burde være åpenbart at norsk offentlig sektor må ha styring over sin egen digitale grunnmur. Det betyr ikke at vi skal bygge all kunstig intelligens selv, men vi må stille de riktige spørsmålene som gjør selvstendighet og uavhengighet mulig.

Teknologien utvikler seg med voldsom kraft. Men vår avhengighet vokser enda raskere. Uten tydelige grep, risikerer vi å gjøre Norge til klientstater under KI, der makten ligger hos amerikanske selskaper som uformelle overhoder i det digitale hierarkiet.