Krig er ikke «operasjoner». Okkupasjon er ikke «grensejustering».

En kvinne holder bilde av ayatolla Ali Khamenei under en seremoni som markerer at det er 40 dager siden han ble drept i et angrep fra USA og Israel. Foto: Majid Asgaripour, Reuters / NTB

Når krig blir «operasjoner» og okkupasjon blir «grensejustering», formes leserens virkelighetsoppfatning av mer enn bare fakta.

Aftenpostens dekning av Midtøsten de siste dagene i mars illustrerer hvordan ordvalg kan gi én part et preg av rasjonell nødvendighet, mens den andre fremstilles som drevet av ideologi.

Hos den palestinsk-amerikanske lingvisten Edward Said ville dette blitt forstått som en form for orientalistisk diskurs, en måte å beskrive verden på som systematisk skaper et skille mellom «rasjonell» vestlig handling og en «ideologisk» eller irrasjonell motpart.

Den 29. mars skriver Aftenposten: «1200 drept i Libanon. Netanyahu utvider militæroperasjonen.» Begrepet «militæroperasjon» demper alvoret i det som beskrives, og gjør militær maktutøvelse til noe som fremstår kontrollert og nødvendig.

Eksempelet er en klassisk eufemisme, altså omskriving: et begrep hentet fra medisin, noe presist og livreddende flyttes over i krig og gir handlingene et skinn av rasjonalitet.

Normalitet?

Dagen etter kunne vi lese: «Israels nasjonalforsamling sa ja til dødsstraff for palestinere. Knesset – Israels nasjonalforsamling – vedtok mandag obligatorisk dødsstraff for dem som dømmes for drap i militære domstoler, men det gjelder kun palestinere.»

Når Knesset vedtar lover som av toneangivende menneskerettighetsorganisasjoner beskrives som diskriminerende, omtales dette som regel som beslutninger tatt av «Knesset» – et teknisk, institusjonelt begrep som gir assosiasjoner til parlamentarisk normalitet.

Dette skjer til tross for at forsamlingen har vedtatt en rekke lover som Human Rights Watch og Amnesty International mener institusjonaliserer diskriminering og systematisk forskjellsbehandling. Et eksempel er den såkalte Nation-State Law, som fastslår at retten til nasjonal selvbestemmelse i Israel er «unik for det jødiske folk», samtidig som arabisk ble nedgradert som offisielt språk.

Kritikere mener dette undergraver likhetsprinsippet og gir særfordeler til én befolkningsgruppe. Videre har Knesset vedtatt lover som begrenser familiegjenforening for palestinere fra okkuperte områder, noe FN har omtalt som diskriminerende praksis.

To ulike kategorier

Samtidig omtales Iran sjelden bare som «Iran». I stedet brukes betegnelser som «prestestyret» eller «den islamske republikken». Det er begreper som ikke bare beskriver statsformen, men også implisitt vurderer den. Resultatet er at vi språklig opererer med to ulike kategorier: på den ene siden en stat fremstilt som en normal, demokratisk lovgiver, selv når den vedtar sterkt kritiserte lover, og på den andre siden en stat definert gjennom sitt ideologiske og religiøse system.

Når slike begreper gjentas over tid, former de publikums grunnleggende forståelse av hvem som handler politisk, og hvem som styres av ideologi.

Siste dag i mars kunne vi lese: «Mens krigen mot Iran raser, kommer kravene om at Israel må 'flytte grenser'» og «Etter 7. oktober-angrepet har Israel tatt kontroll over deler av Gazastripen og Syria. Nå står et nytt område for tur».

Begrepet «flytte grenser» fungerer som en språklig demper på det som i realiteten beskrives som utvidelse av militær kontroll over områder i Gaza, Syria og nå Sør-Libanon.

Frikjenner

Ved å velge en formulering som assosieres med teknisk justering fremfor maktutøvelse, reduseres den folkerettslige og politiske tyngden i handlingen. Samtidig knytter undertittelen utviklingen direkte til Hamas sitt angrep 7. oktober, noe som skaper en lineær årsaksforklaring der territorielle endringer fremstår som en nærmest automatisk konsekvens av én hendelse, heller enn som selvstendige strategiske valg.

Avslutningen i ingressen, «nå står et nytt område for tur», introduserer i tillegg en progresjonslogikk der ekspansjon fremstår som forventet og sekvensiell.

I ytterste konsekvens kan språket, når det brukes systematisk og selektivt, ikke bare beskrive, men også frikjenne.