Krigen startet dagen før min første arbeidsdag

Året er 1985. Mamma sitter på gulvet og pakker. Hun vet ikke helt hva hun skal ta med seg. Hun er 19, pappa er 23. De er nygifte.

Planen er å bygge et liv sammen i Iran, men historien vil det annerledes.

Den islamske revolusjonen er seks år gammel. Flere av vennene deres er drept.

Andre sitter i fengsel. Som politisk aktive er også de i fare. I likhet med hundretusener av andre iranere velger de å flykte.

Hun vet ikke hvor lenge det er til de kan komme tilbake til hjemlandet. Blir det uker? Måneder? År?

Lite vet hun at de aldri kommer til å bo i Iran igjen. At reisen skal ende i lille Norge, som de aldri har hørt om.

Har de overlevd bombene?

I februar 1985 tar de buss over grensen til Van i Tyrkia.
På den tyrkiske siden er det én tanke som slår dem.

Frihet. Endelig.

Mer enn 40 år senere står jeg i den samme grensebyen, Van.

Jeg er her for å dekke konsekvensene av krigen mellom USA og Israel på den ene siden, og Iran på den andre. En krig som raser bare noen kilometer fra der jeg står.

Det hender det blir stille i hodet et øyeblikk når det tikker inn meldinger på mobilen om nye angrep mot Teheran.

Jeg rapporterer om bombenedslagene med rolig stemme, som jeg skal.
Samtidig går tankene til familien min. Har de overlevd bombene?

Foran kamera må bekymringen legges vekk. Fakta går foran følelser. Der og da må journalisten gå foran mennesket i meg.

Nå står jeg og venter på iranere som flykter, akkurat som foreldrene mine gjorde for fire tiår siden.

I folkemengden som krysser grensen «ser» jeg mamma og pappas ansikter blant dem.

Jeg lurer på hva foreldrene mine snakket om på bussen. Hva de følte.
Så de seg tilbake, mot familien de forlot?

Jeg går bort til en eldre mann som som kan være på pappas alder. Slank. Velkledd. Han drar på en tung koffert mot taxiene.

Hvor skal du? spør jeg.

Han stopper. Tenner en sigarett og tar et dypt trekk.

– Jeg skal til datteren min i Nederland. Hun vil at jeg skal være der til krigen er over.

Men ingen vet når denne krigen er over.

En skjør våpenhvile

Blir USA og Iran enige om en fredsavtale som bryter den 50 år lange isfronten mellom dem? Eller går vi inn i nok en endeløs krig i hjertet av Midtøsten?

Dette er ikke første gang iranere flykter. Siden revolusjonen for snart 50 år siden har mange forlatt landet. Noen fordi de mangler grunnleggende friheter.

Andre på grunn av lammende internasjonale sanksjoner som gjør livet til en kamp hver eneste dag.

Og nå, på grunn av krig.

Krigen varte i 40 dager før en skjør våpenhvile kom på plass.

Den kan bryte sammen når som helst. Jeg vet hva som venter da.

I Libanon har jeg stått i ruiner som en gang var hjem, boligblokker i hjertet av Beirut, jevnet med jorden etter israelske angrep.

I Sør-Libanon pågår kampene mellom Hizbollah og Israel for fullt, selv under våpenhvilen.

Et område israelske myndigheter har sagt skal bli et nytt Gaza.

Min nye base

Nå er jeg i trygghet i Istanbul. Min nye base og hjemby de neste årene.

Jeg sitter i stuen i leiligheten min mens jeg skriver dette brevet.
Utenfor ligger Bosporos-stredet og bader i sol.

Alt virker fredelig, nesten uvirkelig. Den nye hverdagen min er full av kontraster. Det ene øyeblikket står jeg på balkongen og rapporterer om krig, våpenhviler og lidelser.

Det neste dytter jeg på en handlevogn og kjøper møbler, kopper og sengetøy til det nye hjemmet jeg prøver å skape.

Oppi alt dette, er det fint å få hjelp fra pappa som hjelper meg med å installere meg.

Han er praktisk og fikser det aller meste. Etter en lang dag går vi ut og spiser på en av de koselige fortauskafeene i det brosteinsbelagte nabolaget mitt.

Sommerferier i Iran

Vi snakker om Iran, landet som fortsatt lever sterkt i ham.

Jeg er født i Norge og har aldri bodd i Iran. Likevel har Iran bodd i meg gjennom foreldrene mine som har holdt liv i minnene fra hjemlandet.

I 1998 ble det trygt nok for dem å reise til Iran etter at myndighetene signaliserte at iranere i eksil kunne returnere.

Da tok pappa med meg og søsteren min tilbake.

På flyplassen ble vi møtt av 60 familiemedlemmer med blomster og ballonger.

Jeg husker morgenene med tanten min som tok meg med for å hente ferskt brød hos den lokale bakeren.

Jeg husker gårdsplassen i familiehjemmet. Fikentrærne og fontenen som sildret i midten.

Den jeg pleide å bade i som fireåring. For meg er Iran flotte barndomsminner. For pappa er Iran så mye mer. En del av ham forlot aldri landet.

Vi går en tur i Istanbuls trange og bratte gater.

– Jeg vil vise deg noe, sier han.

I mammas fotspor

Istanbul var også hans hjem en gang. Her bodde foreldrene mine i seks måneder, mens de var på flukt på 1980-tallet.

I det jeg går med pappa, ser jeg dem for meg. Unge. Håpefulle.

Selv om de lever i et fremmed land og ikke aner hva fremtiden bringer.

Til slutt stopper vi ved et utsiktspunkt.

– Sett deg her, sier pappa.

Han tar noen steg bakover mens han tar frem mobilen fra bukselommen

– Smil, sier han.

Han knipser bilder av meg med utsikt over Bosporos og de spisse minaretene Istanbul er kjent for.

Her, nøyaktig på denne plassen, satt mamma også for over 40 år siden. Med den samme utsikten.

Uten å være klar over det, har jeg gått i mamma og pappas fotspor.

Historien gjentar seg ikke, men den rimer.