Kritiseres for å lage «maskoter» i mang­foldets navn

Kulturkrigen har rast i en årrekke og det kjempes om mange ting. Men et stridens eple har hele veien vært mangfold i kulturen og mediene. En fløy som vil ha aktive tiltak for å sikre underrepresenterte grupper og minoriteter posisjoner, og gi dem større synlighet, har stått på den ene siden.

En annen fløy holder på at produsenter og institusjoner må stå fritt til å velge det som er kunstnerisk eller kommersielt best for dem, selv om det innebærer å falle tilbake på det velkjente og velprøvde.

Dette siste standpunktet finnes i en versjon som ikke er så pen, der alle filmer og TV-serier som har en mer sammensatt cast enn det som var vanlig før, møtes med mistro, og der vellykkede menn og kvinner med bakgrunn fra en minoritet fort kan bli beskyldt for å være kvotert inn.

Tidligere denne måneden ble en ny rapport, forfattet av tidligere BAFTA-sjef Ann Morrison og mediekonsulent Chris Banatvala, overlevert til BBC. Den rommet en evaluering av BBCs mangfoldsarbeid og flere råd for veien videre, og hadde den kinkige oppgaven det er å heve seg over kulturkrigen og fly som en fugl over slagmarken.

Betraktningene forfatterne, kommer med er interessante. De er klare på at BBC har en plikt til å speile hele den britiske befolkningen, og jobbe aktivt for å få dette til. Dette er også forventningen og ønsket til de aller fleste av TV-seerne de har intervjuet.

Samtidig setter de spørsmålstegn ved måten dette har vært gjort på til nå, som ifølge dem har kunnet virke krampaktig. De foreslår en annen og mer organisk tilnærming, som også vil være interessant for aktører i andre land.

Et problem, ifølge rapporten, er at BBCs mangfoldsarbeid tar utgangspunkt i en liste over underrepresenterte grupper som stammer fra antidiskrimineringslovgivningen. Men en lov som skal hindre diskriminering i arbeidsmarkedet på grunn av hudfarge, seksuell identitet eller uførhet, fanger ikke opp alle grupper som med rette kan gjøre krav på BBC.

Klasse blir for eksempel en blind flekk. Det utvetydige rådet til den store kringkasteren er å sette i gang tiltak for å inkludere arbeiderklassebriter og briter bosatt langt fra byene i større grad.

Et annet problem er at mangfoldsarbeidet evalueres fra program til program, noe som gjør at samtlige programskapere må passe på å ha papirene i orden. Dette kan, ifølge rapportens forfattere, føre til en bruk av «maskoter».

«Maskoter» kan være skuespillere med mørkere hudfarge som er dyttet inn i roller som ikke har noen bestemt forankring i en kultur eller et miljø, ingen egen historie, men som er med for å oppfylle bestemte kriterier. De gjør at en boks kan få et kryss.

Men publikum har gode neser og har det med å fange opp, og irritere seg over, casting som virker overfladisk og lite autentisk. Da er det bedre, ifølge rapporten, å vurdere mangfoldsinnsatsen på et mer overordnet nivå, for eksempel fra sjanger til sjanger.

Og da er vi fremme ved et av de mest omtalte punktene under denne paraplyen, nemlig såkalt «fargeblind casting». Kort fortalt går det ut på å gi skuespillere med synlig minoritetsbakgrunn roller som historiske skikkelser, enten de er diktet opp eller faktisk har levd, som i virkeligheten ville vært hvite.

Alle land lager filmer og TV-serier fra sin egen historie, men Storbritannia skiller seg ut. Historiske dramaer, fra «Downton Abbey» til filmatiseringer av Agatha Christies, Charles Dickens’ og Jane Austens romaner, er blant øyrikets mest etterspurte eksportvarer.

Argumentene for, er lette å finne. Det er vanskelig nok å være skuespiller som det er, og det virker brutalt å skulle utelukke dyktige skuespillere med bakgrunn fra andre verdensdeler fra disse store produksjonene. Det handler også om å åpne historien og kulturarven for nye grupper. De skal være levende og pustende, åpen for nye tilnærminger og for nye grupper.

På teaterscenene i London spilles Shakespeare og Ibsen av skuespillere med bakgrunn fra alle verdensdeler, uten at noen rasler med programbladet av den grunn. Og er det ikke i utgangspunktet et brudd med realismen når berømte skuespillere, som alle kjenner igjen som samtidens store stjerner, trekker i flosshatt eller pudderparykk? Du vet at Keira Knightley er Keira Knightley, selv om hun går med kyse og empirekjole.

Så er det også mer komplisert enn som så. Mange lærer historie av filmer og TV-serier, mer enn av teater. Å fremstille fortiden som en harmonisk idyll der ingen enser sin eller andres hudfarge, er en fordreiing som innebærer noe annet enn å se en kjent skuespiller spille en rolle fra fortiden.

En frøken fra øvre borgerskap på begynnelsen av 1800-tallet kunne sett ut som Keira Knightley, men hun ville, med noen uhyre få unntak, vært hvit. Et historisk, britisk drama der roller på alle samfunnsnivåer spilles av folk med synlig ulik tilhørighet, velger å se bort fra de stengsler og barrierer som ikke-hvite ville støtt på hele tiden, i inkluderingens navn.

De viser frem et ønskesamfunn som fungerer etter andre regler enn hva det britiske samfunnet faktisk gjorde. Det er et forståelig valg, men det har en kostnad.

Forfatterne av BBC-rapporten påpeker at dette ikke nødvendigvis er et spørsmål om denne typen casting er heldig eller ikke, ønsket eller ikke, men at det er et spørsmål om måte.

TV-tilskuerne de intervjuer, skiller for det meste greit mellom den typen historiske produksjoner som har som ambisjon å være realistiske og etterrettelige som mulig, og de som signaliserer at de er en fantasi.

«Bridgerton» er det mest berømte eksemplet på det siste, men også norske «Makta» ville falt i denne kategorien; et lekent riff over historien som fikk frem noe vesentlig i møtet mellom det realistiske og det åpenbart kunstige.

Det er også verd å ha i mente at en by som London, hovedstaden i et imperium, alltid har hatt en andel av befolkningen med en annen hudfarge enn hvit. De har tradisjonelt ikke syntes i de klassiske historiske dramaene. Det burde det ikke være så vanskelig å endre.

Gjennomgangstonen her som i andre spørsmål handler om at mangfoldsarbeid kan lene seg for tungt på tellingen. Den som skal jobbe med dette på en god måte, bør også se på det kvalitative. Et par rollefigurer med annen hudfarge enn majoriteten er ikke i seg selv en seier.

Flere spørsmål må stilles. Fremstår dette som en virkelig, sammensatt person, forankret i et miljø? Er det naturlig at de er på det stedet de er, bor på det stedet de gjør? Fremstår de som levende, autentiske mennesker?

For mange av dem som har uttalt seg til rapporten, handler det egentlig ikke om synlighet, men om hva synligheten fører til. Drømmen er normalisering, at identiteten deres ikke skal skille seg ut, men være selvsagt, ubemerkelsesverdig. Da ønsker mange seg den normaliseringen som TV-kanaler som BBC kan bidra til. De vil bli synlige for å bli usynlige, for å bli en i flokken.