-Kutte for enhver pris?

GJESTEKOMMENTAR: For klimamålet er regneøvelser langt fra enkelt.

«Det burde være mulig for departementet å fremskaffe et estimat som er mer treffsikkert enn 5000 kroner ganger 35 millioner tonn», mener Ole Kvadsheim. På bildet klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap). Foto: Lise Åserud / NTB

Når politikere vedtar et nytt prosjekt, det være seg en ny togstrekning, en tunnel, et sykehus eller et forsterket klimamål, bør man som en hovedregel gjøre et forsøk på å regne ut hvor mye prosjektet vil koste samfunnet først, for å kunne veie fordeler opp mot ulemper. Noen ganger er det ganske rett fram. For klimamålet er regneøvelsen langt fra enkel. For å få et godt kostnadsanslag må vi ikke bare gjøre antakelser om teknologiutvikling, oljepriser og hvor mye andre land vil kutte i fremtiden. Vi må også kunne si noe vettugt om hvilke valg folk og bedrifter ville tatt dersom vi førte en mindre ambisiøs klimapolitikk.

Hvor mye vil det koste?

Etter over lengre tid å ha forsøkt å få klima- og miljøministeren til å tallfeste hvor mye departementet tror klimamålet på 70–75 prosent kutt innen 2035 vil koste samfunnet, kastet samfunnsøkonom og forfatteren av «Oljeboka», Øystein Sjølie, i sommer sitt eget estimat inn i samfunnsdebatten: 175 milliarder i året. Noen uker senere sørget Sylvi Listhaug for at Sjølies «serviett-regnestykke» dukket opp i partilederdebatten før valget, hvor det naturligvis ble avfeid av posisjonen som tull og tøys. Men uten at vi fikk et annet anslag fra regjeringen. Målet med estimatet var riktignok ikke å gi et endelig svar på hvor mye klimapolitikk vil koste, men å sparke i gang en debatt om hvor mye ressurser det er greit å bruke på utslippskutt. Slik sett må det kunne sies å ha vært en suksess.

23. oktober fikk Sjølie redegjøre for anslaget sitt på både Kåkånomics-debatten «Utslippskutt for enhver pris», arrangert i samarbeid med Aftenbladet og P2, og på NRK Debatten. I begge seansene fikk Sjølie motbør fra andre fagøkonomer, for å ha laget et estimat som, når alt kommer til alt, egentlig bare er utledet med å gange antall tonn som må kuttes (35 millioner) med 5000 kroner (Sjølies anslag på gjennomsnittlig samfunnskostnad per tonn).

Det finnes eksempler på klimatiltak som trolig koster samfunnet mer enn 5000 kroner per tonn. De siste og dyreste kuttene vi fremskaffer gjennom elbilsubsidiene. er én kandidat. Men det overveldende flertallet av utslippskutt koster mye mindre. I snitt er kostnaden per tonn kuttet i Norge milevis fra 5000 kroner. Men per i dag har vi bare kuttet 13 prosent relativt til 1990. Etter hvert som vi kutter mer, vil kostnaden per tonn gå opp. Det er fordi marginalkostnaden (hvor mye det koster å kutte ytterligere en enhet CO₂) øker når vi strammer grepet. Vi går gradvis tom for lavthengende frukter. Siden 70–75 prosent er vesentlig høyere enn 13, er det begrenset hvor mye dagens kostnader per tonn forteller oss om hva klimamålet vil koste.

Overføringer er ikke kostnader

En komponent som gjør det krevende å regne på klimakuttkostnader, er at du må skille tydelig mellom overføringer og faktiske kostnader. De rotes ofte sammen i samfunnsdebatten, i klimadebatten så vel som på andre områder. Et eksempel er når folk hevder at Stoltenbergs forsøksordning med lavere skatt til unge koster samfunnet 500 millioner. Det ville vært riktig dersom skattelette-pengene gikk inn i et sort hull. Men det gjør de ikke. De går til unge folk, som kan bruke dem på noe de liker.

På samme måte, dersom staten gir noen elbilsubsidier, eller dersom en fossilbilkjører betaler CO₂-avgift til staten, er det (om vi forenkler litt og ser bort fra at subsidie-pengene må hentes inn et sted før staten kan dele dem ut) i utgangspunktet snakk om overføring, ikke en kostnad. At staten deler ut 43 milliarder i elbilsubsidier, er ikke det samme som at elbilsubsidiene koster Norge 43 milliarder. Pengene går til folk, som har glede av dem.

Momenter av usikkerhet

Dersom en person kjøper elbil som direkte følge av subsidiene, kan vi derimot snakke om en kostnad. Når en person, uten subsidier, ville kjøpt fossilbil, betyr det at fossilbilen i utgangspunktet tilfører personen mer nytte enn elbilen. Når subsidiene får personen til å kjøpe elbil i stedet, innebærer det at hen bruker pengene sine på en måte som gir personen mindre velferd. Denne atferdsendringen utgjør en samfunnskostnad.

Hvor stor er kostnaden? For den siste (marginale) elbilkjøperen, altså personen som på hengende håret skiftet til elbil som følge av subsidien, er kostnaden og overføringen i utgangspunktet identiske. «Ulempen» med å kjøpe elbil er lik statsstøtten kjøpet utløser. For alle de andre elbilkjøperne er kostnaden lavere enn verdien av overføringen. Dersom en person ville kjøpt elbil selv uten noen form for subsidier, er kostnaden så godt som null.

Det gjør det vanskelig å gi gode estimater på hvor mye klimapolitikken koster samfunnet. Det holder ikke å se på overføringer og utgifter på statsbudsjettet. Du må gjøre kontrafaktiske antakelser om hva folk ville gjort uten inngrepet.

Usikkerhetsmomentene er for mange, og for store til at det er realistisk å få et sikkert estimat på hvor mye klimamålet vil koste. Men det burde være mulig for departementet å fremskaffe et estimat som er mer treffsikkert enn 5000 kroner ganger 35 millioner tonn.