Kvinnenes ADHD-kamp

– Noen ganger er man jo veldig flink til å snakke og gjøre rede for seg, mens andre dager er det ingenting som fungerer. Man får ikke sagt eller tenkt det man vil. Det er bare et salig kaos i hodet.

– Så får vi se hvilken dag det er i dag, sier Marte Barth Karlsen før hun i det hele tatt har begynt å fortelle noe som helst.

Det er som en advarsel.

Ikke døm meg. Bli med på tankerekka mi. Jeg er annerledes.

For tre uker siden fikk Marte diagnosen som det kan virke som om det er en pandemi av i disse dager. Men for 42-åringen fra Hønefoss var den sårt etterlengtet.

– Da fikk jeg en ADHD-diagnose. Så det er ganske nytt. Det er jo litt ... Det er en lettelse, men samtidig også en liten bitterhet.

Bitterheten skal vi tilbake til. Men hvorfor mistenkte Marte at hun i det hele tatt hadde ADHD?

– Jeg har jo slitt med depresjon, og det jeg nå skjønner er angst, gjennom egentlig størsteparten av livet mitt.

Apotekforeningens bransjestatistikk viser at det fra 2019 til 2024 har vært en 97 prosent økning i bruken av ADHD-medisiner. Det har naturligvis også preget nyhetsbildet.

– Så begynte jeg å lese litt og tenke litt, og fant ut at herregud, alt stemmer jo egentlig. Med meg og ADHD-diagnosen.

«Hva er det med meg, hva er det jeg strever med?»

Marte sliter med følelsesregulering, altså føler hun alt veldig sterkt. Hun har et konstant tankekjør, og alltid bakgrunnsmusikk i hodet. Ofte sporer hun av og får sjeldent med seg all informasjonen. Hun er enten supereffektiv, et slags hyperfokus, eller så er hun utrolig treig.

– Og distré, jeg må lese informasjon hundre ganger. Noen ganger resulterer det i veldig pinlige situasjoner.

– Som når dattera mi skulle på legeundersøkelse for å sjekke en kul hun hadde. Da klarte jeg å kjøre til feil sykehus. Enda jeg hadde lest meldingen flere ganger. Så ... ja. Det er sånne ting som skjer.

Ny forskning i kvinners favør

I 2022 skrev NRK saken om «ADHD-landet». Tallene viste at det fra 2018 til 2022 nesten var 80 prosent økning i antall ADHD-diagnoser blant kvinner.

I årene etter har det vært mange spekulasjoner omkring kjønnsforskjeller i ADHD-diagnostiseringen. Men ingen forskning å knytte spekulasjonene til.

Nå har en ny ADHD-studie (en del av) svaret.

Berit Skretting Solberg startet i 2023 en forskningsstudie for å sjekke ut om det finnes kjønnsrelaterte barrierer mot å sette en ADHD-diagnose. Nå er resultatet klart.

Solberg kom frem til at kvinner med en ADHD-diagnose hadde veldig sterke ADHD-symptomer. Altså var forskjellen i ADHD-symptomer på kvinner med og uten diagnosen stor.

For menn med og uten ADHD var derimot symptom-forskjellen mindre og variert. Mange menn med ADHD-diagnose hadde færre symptomer.

– Dette kan tyde på at det er eller har vært en større barriere for kvinner å bli henvist, utredet og diagnostisert med ADHD, forteller Solberg.

Hvorfor ble det slik da?

Det finnes ikke noe enkelt svar på dette. Men en del av årsaken kan være at det finnes ulike typer ADHD. Og det er vanskeligere å få øye på den typen kvinner oftere har.

Kvinner har oftere den typen ADHD med indre uro og tankekjør.

Solberg forteller at mange med denne typen ADHD ofte ubevisst klarer å skjule sitt indre slit.

– Da bruker man gjerne mye krefter og energi på å kompensere for å kontrollere egne vansker. Man forsøker gjerne å skjule disse vanskene fordi man skjønner at det kan skape vansker og ubehag for andre eller frykt for ikke å bli godtatt eller likt.

På fagspråket kalles dette maskering (masking).

– Det kan føre til at man får overbelastning i forhold til egne ressurser og man kan bli utbrent fordi bruk av krefter og energi går på bekostning av selvivaretakelse.

Og når man blir god på masking, blir det enda vanskeligere å fange opp slitet med ADHD-symptomer.

Man kan visualisere masking som at man tar på seg en maske og speiler andre. Fra utsiden kan det se ut som om du fungerer som alle andre, men bak masken skjuler det seg et evig tankekjør og slit.

– Det ble jeg ganske god til. Til jeg fikk barn. Siden har jeg slitt meg ut, gang på gang.

Når solstrålene slutter å skinne

– Jeg har alltid blitt kalt for solstråla av dem rundt meg, sier Sunniva Esbjørnsen.

Med knallblå øyne og et stort smil går Sunniva inn for en klem. Hun har en åpen kroppsholdning og imøtekommende blikk. Slik var det ikke i 2021.

For gjennom årene ble Sunniva en mester på masking. Til det ikke gikk lenger.

– Da gikk jeg på veggen. Jeg snakka med legen min og vi diskuterte om jeg kanskje hadde ADHD. Han var enig og sendte meg videre til en privatist, fordi han mente det ville gå fortere.

Privatisten mente Sunniva slet med alvorlige psykiske lidelser; angst, depresjon og traumer. En sjokkert Sunniva kjente seg absolutt ikke igjen.

«Alle kan da gå på veggen?»

– Legen min synes også at det skurra, så han henviste meg videre til DPS. De tok meg raskt inn fordi epikrisa mi så ganske alvorlig ut. Heldigvis skjønte de fort at det ikke sto så ille til med meg.

DPS slettet traumer, angst og depresjon fra epikrisen og startet utredningen på nytt.

– Jeg innså at jeg hele livet mitt har holdt på med masking. Jeg kan gå fra en begravelse til fest, på null komma niks. Blitt en master på å tilpasse meg og være flink pike.

Sunniva fikk ADHD-diagnosen 1,5 år etter møtet med legen. 31 år gammel.

Medisinenes enormt positive virkning gjør at hun undrer på hvor i livet og karrieren hun ville vært om hun hadde blitt diagnostisert tidligere.

Sunniva er ikke alene om å bli utredet for alvorlige psykiske lidelser i kampen om å få en ADHD-diagnose. Også Marte ble fortalt at hun var alvorlig psykisk syk i mange år, og begynte på antidepressiver som 19-åring.

Psykiske lidelser eller ADHD?

Psykiater og forsker Berit Skretting Solberg forteller at det er normalt å justere seg i forhold til andre, men dersom det blir overbelastning så kan det gi psykiske symptomer.

Mye masking kan føre til at man kan bli utbrent, deprimert, og/eller utvikle angst. Og det kan ha ført til flere feil- eller forsinka diagnoser.

– Det er veldig vanlig at kvinner i større grad enn menn har fått andre diagnoser før de har fått ADHD-diagnosen, sier psykiater Solberg.

Nå regjerer kvinners søknad om pasientskadeerstatning for forsinka ADHD diagnose til NPE.

Psykiateren mener feil- eller forsinka ADHD-diagnostisering ofte skjer fordi man ikke går videre etter at psykiske symptomdiagnoser, som angst og/eller depresjon, er satt.

– Man bør lete etter hva som ligger bak de psykiske symptomene, sier Solberg.

– Gjør man mer av det nå da?

– Absolutt. Vi i BUP tenker alltid når folk kommer til oss med ulike psykiske symptomer, at de kan ha en underliggende nevroutviklingstilstand. Altså autisme, ADHD, dysleksi, lærevansker, traumer, vanskelig oppvekst eller lignende.

Nå som den nye studien faktisk viser en tydelig kjønnsforskjell, kan den hjelpe kvinner til å få rett diagnose tidligere.

Kvinnens tur

Med sin tre uker ferske ADHD-diagnose ser Marte frem til å begynne på riktige medisiner. Men bitterheten over at det tok 42 år å komme dit stjeler noe av oppmerksomheten.

– Det er litt tungt å svelge og tenke på. Jeg lurer jo på hvor jeg kunne vært om jeg fikk diagnosen tidligere.

Marte er ikke overrasket over studiens resultater. Hun tenker det er naturlig å plukke opp det som er mest synlig utad, altså den ytre hyperaktiviteten, som menn oftere har.

– Men jeg syns jo det er trist på kvinners vegne at det skal være et strev fordi det er kjønnsforskjeller. Det er alltid gjort mest forskning på menn. Og det går utover oss kvinner.

Hun tenker systemet allerede på barneskolen kunne og burde ha plukket henne opp.

– Jeg var veldig skoleflink, men samtidig hadde jeg en uro og var ofte ikke mentalt til stede. På barneskolen klarte jeg meg, men på ungdomsskolen gikk det nedover. Aldri stilte noen spørsmål om hvorfor en så skoleflink jente plutselig fikk så store faglige problemer.

– Jeg tror at mye av det med depresjonen min handler om selvforakt. Det at jeg hele tida er skuffa over meg sjøl. Så kanskje jeg kan klare å bli litt glad i meg sjøl igjen.

– Har du troa på at det kan skje ved hjelp av diagnosen?

– Noen dager har jeg troa, men andre dager er det veldig tungt. Det er en evig kamp mot meg sjøl. Som er fryktelig utmattende.

– Er det tankekjøret som gjør det?

– Ja, det er det. Jeg har veldig mye tankekjør, sier Marte med blanke øyne.