Lærdommen fra USA er at EUs institusjoner ikke er svakheter – de er velsignelser

Vi bør frykte muligheten for at alliansen mellom Donald Trump (t.h.) og Elon Musk fortsetter uhindret, skriver Bård Harstad. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Hva har skjedd i USA? Hvordan ble endringen mulig, og hva betyr den for Europa og Norge?

Vi trenger svar før vi velger veien videre.

Halvparten av amerikanerne, og alle vi støter på i nabolaget, er like forferdet som våre venner i Norge. USA er et polarisert land der avstandene er enorme både geografisk, kulturelt, økonomisk, politisk og ideologisk.

I motsetning til det man skulle tro nå for tiden, er institusjonene sterke og maktfordelingen vanligvis tydelig. Grunnloven er verdens eldste og står fortsatt sterkt. Nye lover må godkjennes i Representantenes hus, Senatet og av presidenten selv. Selv det minste partiet har stor makt i Senatet, der flere beslutninger krever 60 prosents oppslutning.

De ni høyesterettsdommerne er skjermet fra populisme og politisk press. De har faste stillinger, og ingen er blitt avskjediget siden 1805.

Velgermassen blir polarisert

To faktorer bidrar til å forklare de store politiske svingningene i USA. Ved valg brukes det som kalles enmannskrets. I enhver valgkrets kåres kun én vinner – den som får flest stemmer i kretsen. Systemet medfører at kun to politiske partier blir konkurransedyktige, for en stemme til bronsekandidaten er bortkastet.

Når kun to partier overlever, blir velgermassen polarisert, for det blir umulig for sentrumspartier å smette imellom.

Når hvert parti har en sterk base med skarpe krav, og først og fremst må gire opp velgerne slik at de kommer seg opp av sofaen og inn i valglokalene, blir det viktigere å spisse enn å moderere det politiske budskapet.

I tillegg er presidenten direkte valgt av folket. I et parlamentarisk system, som det norske, må ulike partier samarbeide og danne koalisjoner. Behovet for kompromisser gjør da at man samler seg om en plattform eller en kandidat som er moderat heller enn ytterliggående. Kun ytterliggående partier var for eksempel tjent med direkte ordførervalg i Norge, og ordningen ble derfor kortvarig.

Med kun to partier og direkte valg av presidenten må man forvente store politiske svingninger. Derfor kan Barack Obama vinne ett år og Donald Trump et annet, uten at velgerne selv har beveget seg så mye.

Den økonomiske ulikheten har økt

På toppen av dette er amerikanerne mer polariserte nå enn på flere tiår. Den økonomiske ulikheten har økt på grunn av endringer i teknologi og markeder. I tillegg kan internasjonal handel og innvandring ha holdt tilbake reallønnsveksten for dem med lav utdanning.

Polariseringen til tross, topartisystemet betyr at hvert parti trenger støtte fra flere velgergrupper som i utgangspunktet har lite til felles. Det republikanske partiet får for eksempel stemmer fra milliardærer så vel som fra folk med lav inntekt og utdanning, og andre som er motstandere av politikere, eliten, forskning eller vaksiner.

Og nå ligger alt til rette for dem. Republikanerne har ikke bare presidenten, men også flertallet både i Representantenes hus og i Senatet. Fordi Trump var president fra 2017 til 2021, er tre høyesterettsdommere innsatt av ham. De tre med mest erfaring ble nominert av George W. Bush. Som vi sier i Norge, om jeg husker rett: «Mens katten er borte og jernet er varmt, bryter bordet sammen og smia tar fyr.»

En boble sprekker ikke sakte

Hva nå? Det er flere muligheter.

Vi bør frykte muligheten for at alliansen mellom Trump og Elon Musk fortsetter uhindret. Alliansen kan bli farlig når Trump vil erobre territorier og utnytte alle mulige naturressurser fordi han benekter klimaendringer, mens Musk, som tror på klimaendringer, drømmer om å bringe menneskeheten til Mars og trenger etterspørsel for tilbudet om å rømme fra Jorden.

En annen mulighet er at støtten til Trump vil kollapse. Oppslutningen har allerede falt syv uker etter at han startet. Amerikanerne vil merke konsekvensene av masseoppsigelsene og kutt i offentlige tjenester. De vil snart forstå at toll og handelskrig gir høyere priser og lavere kjøpekraft. Før eller senere kan Trump bli upopulær. Når kandidatene innser at de må ta avstand fra Trump for å vinne neste valg, vil sistemann som rømmer skuta, sitte med svarteper.

Støtten til Trump er et nettverk som kan rakne, og en boble som kan sprekke. Det kan gå fort når det begynner å rakne. En boble sprekker ikke sakte.

Men før boblen sprekker og den politiske pendelen svinger tilbake, kan mye skade bli gjort. Musk skriver om å trekke seg ut av FN og Nato. Visepresident J.D. Vance posisjonerer seg som en arvtager. Barrierer som brytes nå, kan lettere brytes senere. Ting blir nok aldri som før.

Må lære av USAs feil

Veien videre må derfor ledes av Europa. Europa bør settes i stand til å forsvare seg selv og sine naboer – inkludert Ukraina. Men man må også lære av USAs feil. Veien videre kan slett ikke gå via nasjonalisme, rå makt og våpenkappløp.

Europeisk lederskap må inspirere til etterfølgelse ved å bygge på europeiske verdier som velferd, stabilitet, utdanning, miljøvern og åpenhet for internasjonalt samarbeid – kombinert med omfordelende politikk som reduserer interne spenninger.

På denne måten kan nye handelsavtaler og målrettet bistand styrke og utvide europeiske allianser.

Europeisk lederskap er vårt beste håp

Mange frykter at EU har for mange lag, for mange partier, og at makten er for sentralisert og frarøver land muligheten til å ta egne beslutninger. Kritikere peker på at EU har et demokratisk underskudd fordi europeiske politikere er for langt fra lokale velgere, og fordi sentrale beslutningstagere ikke velges direkte av folket.

Men av USA har vi lært at disse institusjonene slett ikke er svakheter. De er velsignelser. Og med slike velsignelser må Europa lede an.

Det europeiske lederskapet er vårt beste håp, men det er fortsatt skjørt, og Norge må slutte seg til det så godt som overhodet mulig. Det medfører at vi bidrar til stabilitet og godkjenner EUs energipakker. Energikabler bør legges til kontinentet, der det mangler energi, heller enn til sokkelen, der det er mer enn nok.

Veien videre bør ledes av EU. Norge kan hjelpe til med å dra lasset eller, som fullverdig medlem, gå i front der veivalgene tas.