– Laget med kunstens intelligens

BOK: Bjarne Melgaards nye roman holder nesten helt fram.

Bjarne Melgaard er kanskje lettere å like enn han selv tror. Foto: Magnus Gulliksen, Forlaget Oktober

Bjarne Melgaard: «De etterlatte».
Forlaget Oktober.

Moderne kunst bringer ofte fram minner fra barndommen. Jeg vokste opp ved en bondegård, og hver gang de sprayet åkrene sine luktet hele dalføret av grisedrit.

Med Bjarne Melgaards kunst er det litt annerledes. Mannen har fortjent greid seg godt med groteske figurer og sånt som provoserer prateklassen. Han har mange triste menn som synes synd på seg selv, men desperasjonen i bildene er lett å kjenne igjen for oss som en gang trodde vi hadde talent, men tok feil. Ellers skjønner jeg fint lite, og det er like greit for jeg vil aldri få råd til noe av kunsten hans likevel. Den nye boka hans har vi heldigvis råd til.

Nå er det lett å frykte at han skal ta med seg de triste mennene inn i «De etterlatte» også, for jammen har verden nok av bøker om tutende mannfolk. Men så blir det lenge annerledes.

Jeg skal ikke spoile mer enn de første sidene, slapp av. Hovedpersonen Rob har vært i Oslo en snartur, men hjemme i New York har noen knust skallen på Nurket, chihuahuaen hans. Det er grunn til å mistenke samboeren Raoul, den kjempekødden. Dermed skulle hele forholdet ha vært over, men det er ikke sikkert, for den påstått folkesky Rob er som så mange andre gruelig redd for å bli ensom og uelsket.

Resten av boka er stort sett en vandring i ugunstige forhold og dop og alkohol og sex krydret med noen doser fornedrelse og noen korn anger. Men én ting skiller Melgaards bok fra den gemene hop: Lenge er det stort sett ingen klaging og skylding på andre i det hele tatt. Ingen romantisering av dop. Ingen stakkars meg, bare en konstatering av at hverdagen kanskje er trasig, men tross alt er doplivet ofte bedre enn å forholde seg til virkeligheten og helvetet som er andre mennesker. Jeg skjønner at det kan bli sånn om fortida legger til rette for det. Språket er ujålete, ei bok skrevet med kunstens intelligens.

Som vanlig er det ikke mulig å si om noe av dette er selvbiografisk, og i så fall hvor mye.

Boka er kort, og det er også en prisverdig egenskap. Når du ikke har mer å si, gjør du gjerne verden en tjeneste ved å holde kjeft. Dessverre skulle Melgaard ha kuttet boka enda tidligere, for på de siste sidene faller den sammen. Da blir det vel mye posering og snakk i stil med tilståelsesmøter i Anonyme Alkoholikere, og den slutten? Hallo, Melgaard, den slutten er vel litt unødvendig, er den ikke?