Lasse kjører 1400 km i uka for at folk skal få se kino

Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

Kjøreturen nordover fra Alta over det kritthvite Sennalandet i sol og 30 minusgrader er så vakker at det er som å være med i en filmscene.

Det passer bra at jeg er på vei for å møte mannen som driver bygdekinoen i hele Finnmark. Sammen skal vi kjøre opp til bygda Havøysund for å vise filmen «Affeksjonsverdi» på samfunnshuset.

Veien ut til et av verdens nordligste tettsteder er svært værutsatt. Lasse har aldri før latt seg stoppe av sånne ting.

Men denne helga skal problemene tårne seg opp.

Jobben som en «road movie»

Turen min kunne for så vidt ha blitt en katastrofefilm nesten før den startet. Bilutleiefirmaet i Alta hadde bare elbiler å tilby i det kalde fylket med de store avstandene.

Men nå møter jeg Lasse på et avtalt sted. Jeg hopper inn i varebilen hans, hvor det står skrevet «bygdekino» med store bokstaver. I lasterommet bak oss er det kinolerret, høyttalere, projektor og betalingsautomat.

Lasse kommer rett fra Kautokeino, hvor han viste filmen «Same mot same» kvelden før. Visningen var godt besøkt, og han smiler fornøyd.

Vi kjører nordover langs fylkesveien som ender i Havøysund – en av landets mest isolerte bygder. Svært få drar dit om vinteren uten å ha en god grunn til det.

Men det har altså Lasse. Innbyggerne der har bedt om å få se Norges store Oscar-håp på kinolerretet i samfunnssalen.

Hammerfestingen er en av Norges 18 bygdekinomaskinister. Han betjener ni visningssteder i Finnmark og har størst reisebelastning av dem alle. Den lengste ukeruten er 1400 kilometer, like langt som Oslo-Narvik.

Lasse sier at han liker å treffe folk og skape glede. Nylig viste han film for en som ikke hadde vært på kino på 40 år.

– Folk får opp øynene for at det er veldig trivelig å gå på kino. De treffer sine sambygdinger. De sitter etter filmen og diskuterer hva de har sett, forteller han.

Det er hovedkontoret i Oslo som velger ut filmene, men Lasse er med og legger føringer. Han ser at folk er glade i samisktalende filmer i Kautokeino og Karasjok, mens dokumentarfilmen «Havfolket» er et selvsagt valg på kysten.

I fjor solgte Lasse 2444 billetter fordelt på 205 visninger. Det er 12 personer i snitt per visning.

Noen ganger er det nærmest fulle hus. Andre ganger kommer det absolutt ingen.

– Hvordan oppleves det?

– Nei, da må jeg jo bare pakke sammen og innse at det er sånn det er.

Vi nærmer oss Havøysund. Sola henger lavt og dypt oransjefarget over Barentshavet. Den dramatiske veistrekningen har status som Nasjonal turistvei og hadde nok egnet seg bra i en biljaktscene.

– Forventer du bra besøk på «Affeksjonsverdi» i kveld?

– Det har jo ikke vært det store besøket tidligere her i Finnmark. Vi setter den opp nå i Havøysund fordi flere har spurt om å få se den.

– Likte du den selv?

– Det er ikke den typen film jeg er interessert i. Jeg likte nok «Blücher» mye bedre.

Lasse var i utgangspunktet ikke filminteressert da han søkte på og fikk denne jobben for halvannet år siden. Han ble ansatt da bygdekinoen kom tilbake til Finnmark etter å ha ligget i brakk i 15 år.

Men for bare et par uker siden fikk han et slag i trynet.

Film ut til folket

Siden krigen har bygdekinoen brakt den store verden til avsidesliggende tettsteder uten et fast kinotilbud. På det meste fantes det 1000 visningssteder over hele landet. I toppåret 1961 solgte bygdekinoen hele 1,7 millioner billetter.

Tilbudet ble opprettet av staten for å gi et kulturelt løft til hele landet, sammen med Riksteatret og Rikskonsertene. Et demokratisk samfunn må ha både økonomisk og kulturell rettferdighet, var tanken.

Bygdekinovarebilene ble sendt ut til hele landet. Dårlige veiforbindelser gjorde at kystsamfunn mellom Møre og Salten ble betjent av egne bygdekinobåter.

Folk gikk definitivt mann av huse. Appetitten på filmer om andre verdenskrig var sågar enda sterkere enn i dag. Folk rodde i timevis for å se filmer som «Shetlandsgjengen» og «Ni liv», og det ble satt opp ekstravisninger på nattetid.

Senere skulle TV-apparatet og hjemmevideoen gradvis gjøre bygdekinoen mindre populær.

Likevel finnes det fortsatt mer enn 200 visningssteder i Norge. Alle landets fylker minus Oslo har en bygdekino – og billettsalget er stigende.

Men uten økonomisk støtte går det ikke. Manglende driftsstøtte over statsbudsjettet har nå gitt en trist slutt for tilbudet i nord.

Fra 1. juli legges bygdekinoen ned i Finnmark.

En aften på lokalet

Himmelen har blitt mørkeblå når vi parkerer utenfor samfunnshuset, Havøysunds samlingspunkt.

Ola Giæver står i inngangspartiet og måker snø. Som Lasses faste kinokontakt i bygda har han ansvar for å sette ut stoler, sjekke kinobilletter og rydde etterpå.

Lasse og Ola triller det tunge kinoutstyret opp rampa og inn i salen.

– Dette er månedens høydepunkt for dattera mi på fem. Hun har allerede begynt å snakke om Super Mario-filmen som kommer hit i april, forteller Ola.

Ambisiøst nok blir det satt ut 60 stoler i bygda med 900 innbyggere.

Klokka seks vises «Svampebob: Jakten på firkant». Barn med foreldre på slep stimer inn, og det føles som at alle ungene i bygda er på plass. Lasse er kokfornøyd med å selge 44 billetter.

Klokka åtte er det klart for Norges historiske Oscar-håp. Arnulf Jensen (81) er førstemann på plass til å tappe 130 kroner for en billett til «Affeksjonsverdi».

Han har bodd i Havøysund hele livet, med unntak av da han som tre måneder gammel baby ble tvangsevakuert sørover da tyskerne brente bygda hans i 1944.

Arnulf er glad i kino. Før kunne han finne på å kjøre fem timer tur retur Hammerfest med innlagt overnatting hvis det var noe han måtte se.

Han har fått med seg at bygdekinoen nå forsvinner, og det synes han lite om.

– De tar alt ifra oss. Det er ikke så mye igjen her i bygda, sier han.

– Men det verste er at vi nettopp mistet tannlegen. Det må du også skrive om.

For kinomaskinist Lasse var nedleggelsen av bygdekinoen i Finnmark et stort sjokk.

– Besøkstallene har bare blitt bedre, så jeg hadde ikke forventet at dette skulle komme så fort. Men Finnmark var sist inn, og dermed er vi også først ut igjen.

Lasse ramser opp hvilke regionale politikere han har vært i kontakt med for å påvirke saken. Han håper og tror at det dukker opp penger i revidert nasjonalbudsjett i mai.

At sentrale politikere snakker veldig stort om Finnmarks betydning, er noe som skal brukes. Bygdekinoens ledelse mener at tilbudet kan være med på å styrke Norges evne til å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig, særlig i Finnmark.

Lasse legger mest vekt på at det vil være veldig trasig for samholdet i bygdene hvis tilbudet forsvinner.

– Har innbyggerne i Finnmark vært flinke nok til å bruke tilbudet?

– Jeg skulle selvfølgelig ønske at det var fullt hus hver gang. Men enkelte steder har vi et veldig bra besøkstall sett opp mot antall innbyggere, sier han.

Når lyset dimmes i samfunnssalen, er det 13 personer som har benket seg for å se Joachim Triers melankolske Sommer-Oslo utspille seg på lerretet.

Om noen måneder vil det være plagsomt mye lyslekkasje inn i salen gjennom gardinene, men det er ikke et tema i kveld.

Det har begynt å blåse opp ute. Temperaturen i lokalet er neppe mer enn 15 grader, og flere har på seg ytterjakka. Likevel er det varmere enn en nylig bygdekinovisning i Karasjok som måtte avlyses fordi det bare var sju grader i lokalet.

Etterpå er reaksjonene delte. Dette var definitivt ikke noe for Ola Giæver. Heller ikke Arnulf Jensen ble direkte bergtatt.

– Det var så där, sier han og vipper håndflata fra side til side.

Sissel Amundsen er langt mer positiv.

– Det var en veldig, veldig dyp og fin film. Den rørte ved meg, sier hun.

Likevel kjenner hun på litt skuffelse.

– Jeg er lei meg for at det ikke var flere til stede. En sånn film må ses på kino. Den hadde ikke vært i nærheten så bra på TV.

– Hvor mange Oscar vinner den?

– Den må jo vinne noen, for det var jo fantastiske skuespillere. Kanskje 4-5? sier hun og tusler hjemover i kveldsmørket.

I Havøysund går det nå raskt mot lysere tider. For hver dag som går, er sola oppe ni minutter lenger. Men morgenen etter våkner bygda likevel opp til full vinterstorm. Det uler heftig rundt hushjørnene hvor snøskavlene har bygd seg opp.

Lasse ringer. Veien ut av Havøysund er stengt.

Bygdekinoen skal fram

Oppe på fjellet Havøygavlen koser vindmøllene seg i den stive kulingen. Bygda den troner over, er isolert fra omverdenen på grunn av gjenfokkede veier og rasfare.

Senere på dagen skal Lasse etter planen vise «Svampebob» og «Kraken» i bygda Kokelv. For første gang står han nå i fare for å måtte avlyse en forestilling på grunn av uvær.

Han venter på hotellet og følger med på OL-skiskyting mens han innimellom sjekker Statens vegvesen sine nettsider.

– Er du redd for å få din første avlysning nå?

– Det får vi ta når den tid kommer. Jeg er sterk i troen inntil det motsatte er bevist.

At det er nettopp Kokelv som står i fare, er urettferdig. Den lille sjøsamiske bygda er i verdensklasse når det gjelder å gå på kino.

Da de hadde sin aller første bygdekinovisning, ble labre forventninger gjort til skamme. Arrangørene hadde kjøpt inn Mozell som ble servert i høye glass til premieregjestene. Etter de ti første var det tomt. Da filmen startet, hadde 65 av bygdas 95 innbyggere kjøpt billett.

Veien forblir stengt, og det begynner å mørkne. Til slutt kommer beskjeden: kolonnekjøring ut av Havøysund klokka halv sju. Det endelige dødsstøtet for å få vist «Svampebob» klokka seks.

Men rekker Lasse fram for å få vist «Kraken» klokka åtte?

Vi kjører opp til veibommen på vei ut av bygda og stiller oss først i kolonnen. Endelig skjer det, og vi legger oss bak brøytebilen som befinner seg et sted der framme i en oransjeblinkende, hvit sky.

I Snefjord får vi slippe løs fra kolonnen. Lasse bruker rutinen sin og holder et pent tempo på den glattblåste veien. Han skjønner at det kommer til å gå og ringer sin kinokontakt i Kokelv:

– Har dere måket trappa? spør han.

Vi svinger inn foran Kokelv oppvekstsenter. Et hode stikker ut av inngangsdøra og roper til oss:

– Vi e kampklare!

Inne prates det om forventningene til «Kraken».

– Jeg likte både «Bølgen» og «Tunnelen», så dette er min type film, sier bygdas pensjonerte skolerektor Kjell Faste Sjo.

– Ikke min, sier Ranveig Jon.

Nyheten om at bygdekinoen forsvinner i Finnmark har selvsagt nådd Kokelv. Folk er oppgitte. Men som finnmarkinger flest har Ranveig lært seg å dyrke galgenhumoren.

– Vi har akkurat investert i nytt motorisert kinolerret. Det kommer i neste uke.

...

EPILOG

På vei tilbake til Alta slukner den elektriske leiebilen min fullstendig. Jeg må forlate den i ingenmannsland sent på fredagskvelden i femten minusgrader. Heldigvis får jeg haiket til Alta med en hyggelig trailersjåfør fra Latvia.

Mens jeg sitter høyt oppe i det varme førerhuset, melder Lasse meg om besøkstallet i bygda med 95 innbyggere: «22 billetter solgt i Kokelv».

Fakta om bygdekinoens historie er hentet fra «Film på vei. Bygdekinoen gjennom femti år» (Norsk filminstitutt, 2000).