Lavere skatt gir mulighet til å jobbe mindre, men kan også gi lyst til å jobbe mer

GJESTEKOMMENTAR: Jobber vi mer når vi får beholde mer av pengene?

Finansminister Jens Stoltenberg ønsker å finne ut hvordan lavere skatt til unge påvirker deres lyst til å jobbe. Foto: Cornelius Poppe / NTB

27. mai sendte Finansdepartementet et forslag på høring om å gjennomføre et eksperiment, hvor et tilfeldig utvalg unge mellom 20 og 35 år får lavere inntektsskatt i en periode. Målet med eksperimentet er å finne ut hvordan lavere skatt til unge påvirker sysselsetting.

Blant dem som gikk ut mot forslaget var SVs Freddy André Øvstegård og Venstres Ane Breivik. Øvstegård begrunnet motstanden i at vi ikke har bevis for at tiltaket vil hjelpe på sysselsettingen og arbeidstilbudet. Som i og for seg er et interessant argument mot å prøve å nettopp skaffe bevis på hvorvidt tiltaket hjelper på arbeidstilbudet.

En god metode

Breivik tok derimot til orde for at vi, som må henvise til Venstre, vet nok til at tiltaket kan rulles ut til alle unge. SV er altså mot eksperimentet siden de mener skattekutt ikke har effekt, mens Venstre er mot eksperimentet siden de er overbevist om at det har en effekt. Felles for begge er at de ser ut til å foretrekke dagens situasjon, hvor begge parter kan sitte på hver sine motstridende fasiter.

En gjenganger blant de opposisjonspartiene som har gått ut mot forsøket, er ellers at loddtrekning er urettferdig. Enten må alle unge få skattekutt – eller så skal ingen få. Problemet er at en «alle eller ingen»-tilnærming ikke gjør oss noe klokere på om tiltaket faktisk har ønsket effekt. Gjennom «loddtrekning», eller randomiserte studier som det gjerne kalles, kan vi sammenligne grupper som ellers er like.

Siden det eneste som skiller gruppene, er hvorvidt de fikk skattekutt eller ikke, kan vi i neste omgang peke på at ulikheter i gruppenes arbeidstilbud skyldes nettopp skatteendringen. Etter den nedslående responsen fra opposisjonen har et tresifret antall forskere kommet på banen, blant annet i Aftenposten og VG og forklart hvordan denne typen eksperimenter gir oss innsikt som vil kunne komme hele befolkningen til gode.

Fornøyde med dagens situasjon?

At randomiserte studier er urettferdig, er ikke et spesielt godt argument. Metoden brukes hyppig på alt fra helse, til undervisning. Det er vanskelig å peke på hva som gjør at akkurat skatt skiller seg prinsipielt fra andre felt vi forsker på. At eksperimentet innebærer et innslag av tilfeldighet, er heller ikke et godt argument. Folks ve og vel ville i langt større grad vært overlatt til tilfeldigheter og flaks dersom vi rullet ut ordningen i full skala uten å vite om det fungerte, som en slags skattepolitisk ekvivalens til Stavangers «gratis buss»-æra.

Kanskje kan deler av motstanden mot eksperimentet knyttes til at de politiske fløyene egentlig er fornøyde med dagens situasjon, hvor de kan fortsette å insistere på sin virkelighet. Begge fløyer virker tilsynelatende fornøyd med sitt eget skattepolitiske narrativ.

På venstresiden er budskapet at muligheten til å delta i arbeidslivet er et «enten eller». Er du for syk til å jobbe, så er du for syk til å jobbe. Folk slutter ikke å være ufør fordi det blir mer penger å tjene på å gå ut i jobb. Og folk som har helse til å jobbe gjør angivelig sitt ytterste for å komme i jobb. Hvis de likevel er utenfor arbeidsmarkedet ligger svaret i å hjelpe dem inn, gjennom oppfølging og tilrettelegging etc.

Narrativet har selvfølgelig litt sannhet i seg. Men det finnes også en gruppe som vil kunne ønske å gå inn i arbeidsmarkedet om de gis sterkere økonomiske insentiver til å gjøre det. Gjennom eksperimentet vil vi kunne lære mer om denne gruppen – hvor stor er den, og hvor mye responderer de på skattekutt?

Dette bør hilses velkommen

Høyresiden tar det som en selvfølge at folk i denne gruppen i større grad vil være i jobb dersom vi, gjennom å kreve inn mindre skatt, gjør det mer lukrativt å være i jobb. Det er i utgangspunktet helt i tråd med økonomisk teori, selv om vi ikke vet hvor stor effekten er. Men også høyresidens narrativ ser bort fra en viktig gruppe når de bastant postulerer at skattekutt gir økt arbeidstilbud. Skattekuttene kan føre til at noen av dem som allerede er i jobb faktisk vil jobbe mindre siden de, med en høyere nettolønn, kan ta seg råd til å ha mer fritid.

Poenget kan illustreres med et eksempel fra eget liv: Under studietiden hadde jeg som deltidsjobb å selge avisabonnement på gaten. Lønnen var delvis basert på hvor mange abonnenter jeg skaffet. Etter hvert ble jeg ganske god i jobben, og timelønnen økte drastisk. På den ene siden førte det til at jeg fikk mer igjen for å ta flere skift, som isolert sett gjorde at jeg ønsket flere skift. På den andre siden gjorde det at jeg kunne ta færre skift enn før og fortsatt ha råd til husleie, mat og øl. Jeg prioriterte å trappe ned antall skift, og bruke mer tid på studier og fritid.

Det er altså to motstridende effekter i sving samtidig, og vi vet ikke hvor sterke hver av dem er for unge mellom 20 og 35 år. Studien som regjeringen ønsker å sette i gang virker godt egnet til å gi oss noen svar. Partiene på både høyre- og venstresiden burde ønske den kunnskapen velkommen, selv om det kan innebære å måtte gjøre justeringer i egne politiske dogmer.

• Ole Kvadsheims tidligere gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer