I skoger og på jorder rundt om i Europa graves det fremdeles opp levninger av tyske soldater – en komplisert og noen ganger kontroversiell prosess.

Publisert 08.05.2025 07:26
I en skog nær Berlin ble levningene av 107 falne Wehrmacht-soldater høytidelig gravlagt forrige uke.
Hundrevis av lokale og pårørende til de falne soldatene var til stede. Noen tørket tårer.
Mange skjebner
En av de som var til stede var Martina Seiger (57). Levningene etter hennes bestefar, Werner Novak, ble funnet for noen år siden.

– Det er veldig, veldig viktig at dette blir gjort, sier Sieger til nyhetsbyrået AP.
Novak døde i slaget ved Halbe i 1945. Han var 21 år, og ble sendt skadet hjem til Berlin fra fronten.
– Han planla å gifte seg med sin gravide forlovede og håpet på en mer fredelig fremtid, sier barnebarnet.
Men da Sovjets røde armé nærmet seg Berlin i de siste krigsukene, måtte han tilbake i kamp.
Han fikk aldri giftet seg, og det kommende barnet fikk aldri møte sin far.
Komplisert og kontroversielt
Disse minnemarkeringene er del av en lang, komplisert og kontroversiell prosess.

Komplisert fordi levningene ligger i skoger og på jorder over hele Europa – også i Russland og Ukraina. Organisasjonen Volksbund sjekker gamle militærkart og lister over savnede soldater. De leter, graver og starter en tidkrevende identifiseringsprosess.
Og kontroversiell fordi da soldatene var i live, kjempet de for Adolf Hitler og deltok i krigen han startet.
Krigsforbrytelser
– Jeg vil ikke utelukke muligheten for at vi har et stort antall krigsforbrytere i våre krigsgraver. Vi vet også at noen av dem til og med har vist seg å ha begått de mest alvorlige krigsforbrytelser, sier generalsekretær i organisasjonen Volksbund, Dirk Backen.
Backen sier at de ikke gjør dette for å ære soldatene, men at de har fokus på at bak hver død person ligger en menneskelig skjebne.

– Når du står foran graven til en 18 år gammel ung Wehrmacht-soldat, så er det naturlig å spørre seg om han kan ha hatt andre planer i livet og en annen drøm enn å gi livet sitt for en kriminell sak, sier han.
En savnet far
Wolfgang Bartsch (83) var bare tre uker gammel da han ble foreldreløs.
Nå står han på en liten høyde nær de åpne gravene og ser soldatenes bein bli lagt til hvile.
Bartsch sin far døde i kamp ved fronten i Russland i januar 1942.
Bare dager tidligere ble moren hans drept i et bombeangrep på Berlin.
Bartch ble oppdratt av sin bestemor, men følte alltid en smerte ved å vokse opp uten foreldre.

– Faren min er begravet et sted i en navnløs grav i Oryol i Russland, sier han.
Volksbund vil aldri kunne finne levningene hans fordi det er bygget bosetninger oppå disse gravene, sier han.
80-årsmarkeringer
Mens verden denne uken markerer 80-årsjubileet for slutten av krigen, er den fortsatte søken etter soldaters levninger en påminnelse om at verdenskrigen ikke bare er historisk eller politisk.
Det har kommet med en grusom pris for mange familier på begge sider, og fortsatt sitter sorg og bitterhet fast i mange over hele Europa.
Det gikk 80 år før soldatene fikk sitt siste hvilested, men fremdeles gjenstår mye arbeid. Mange levninger skal identifiseres, og etterkommere skal få beskjed.

Mange reagerer på det som oppfattes som rehabilitering av den nazistiske militære fortiden, men det er likevel en underliggende forståelse for at innsatsen for å finne de døde kan bidra til å avslutte det mørke kapittelet i europeisk historie.
– Finner ikke fred
For Bartsch, den 83 år gamle mannen som deltok i begravelsen i Halbe, er det ingen avslutning.
– Jeg finner fortsatt ikke fred når jeg tenker at så mange mennesker fortsatt ligger i bakken her, uten å ha fått en ordentlig begravelse.
– Hjertet mitt ville glede seg om jeg bare kunne begrave faren min også, men det vil ikke skje, sier han.