Likestillingslandet Norge? Ikke i nyhetsbildet

Hvorfor går utviklingen så sakte, nå som kvinner utdanner seg stadig mer, samt inntar flere sentrale plasser i samfunnet? Her fra kvinnedagen i Oslo i 2023. Foto: Stein J Bjørge

Tre av fire nyhetsstemmer er menn.

I forkant av den internasjonale kvinnedagen er det nok en gang grunn til å reise spørsmål rundt den skjeve kjønnsrepresentasjonen i medier verden over.

Siden 1995 har Global Media Monitoring-prosjektet (GMMP) engasjert akademikere, journalister og kvinneaktivister verden over for å undersøke nyhetsmedienes utvikling på dette området. Hvert femte år, på en bestemt dag, ser vi på et bredt utvalg aviser (trykte og nett), radio- og TV-stasjoner.

Resultatet blir kjent gjennom rapporten «Who makes the News», og nær 100 land verden over var involvert i 2025.

Registrering

Vi registrerer journalister, kilder og nyhetsaktører (personer omtalt) etter kjønn og en rekke andre variabler, som yrke (for eksempel ekspert/grasrot/politiker), samfunnsmessig rolle i oppslaget, personenes alder, og hvem som er fremtredende innen hvilke temaer.

Nå foreligger 2025-tallene. Selvsagt må vi ta dem med en klype salt. Å kode bare én dag er det praktisk mulige på globalt nivå. Men det er også sårbart, spesielt hvis én begivenhet stjeler mye oppmerksomhet. Slik var det i 2015, da en tysk pilot styrtet flyet sitt i Alpene og tok med seg 149 passasjerer i døden akkurat den på forhånd utvalgte dagen. Dette preget naturlig nok de europeiske mediene, men ble også en verdensnyhet, slik store flyulykker ofte blir.

Uansett kan vi i høyden si at resultatene indikerer noe, en tendens, og at de er viktige sammenholdt med andre land og med tidligere undersøkelser. Andelen minoriteter var vanskelig å undersøke, siden vi ikke kan gå etter utseende eller navn, men eventuelt må nøye oss med å kode personer som står frem som «minoritet».

Åpen kategori (trans eller lignende) fant vi ikke. Mye tyder på at andelene var lave. Globalt oppsummerer GMMP-ledelsen at temaet vold mot kvinner er en blindflekk i mediene, altså liten dekning. Men hadde det foregått en rettssak, som den mot idrettsmannen og skuespilleren O.J. Simpson i USA (1995), eller en som nå preger nyhetene i Norge, ville bildet sett noe annerledes ut.

Tall fra Norge

På den utvalgte dagen i 2025 var det ingen dominerende (verdens)nyhet. Men mediene dekket valget i Tyskland og situasjonen på Gaza-stripen, det samme gjaldt USAs president Donald Trump? På nasjonalt nivå var den nært forestående LO-kongressen et tema, i likhet med rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen. I Norge var 2025 valgår, men datoen var i mai, og valgkampen var ennå ikke dominerende.

Norge – et hjemland for likestilling – scorer bedre enn mange andre i den siste GMMP-undersøkelsen. Fra målingene i 2015 til 2025 er hovedinntrykket imidlertid stagnasjon. Som om glasstaket blir flyttet, centimeter for centimeter, knapt merkbart.

Her følger noen konklusjoner:

• Liten endring. Totalt var forholdet mellom kvinner og menn i det norske nyhetsutbudet 34 mot 66 prosent (globalt 26/74). I 2020 var prosentandelen i Norge 33, altså ingen signifikant endring. Andelen kvinner var lavest i trykte medier, og høyest i de undersøkte radiokanalene. I Norden ligger vi midt i laget.
• Reportere. Andre undersøkelser – både globale og nordiske – antyder en noe høyere representasjon av kvinner i oppslag laget av kvinnelige reportere. Andelen kvinnelige reportere var høyest i radionyhetene med 71 prosent, mot 60 prosent i TV-nyhetene, 46 prosent i digitale medier og 32 prosent i trykte aviser. Dette antyder en viss støtte til de nevnte undersøkelsene om reporter-praksis.
• I nyheter om politikk og regjering er andelen kvinner i den norske undersøkelsen lavere enn i 2015 og 2020. Noe kan ha å gjøre med skiftet til mannlig statsminister Jonas Gahr Støre (og de mest prominente ministerne – utenriks, finans – også menn), mens bildet var annerledes under Erna Solberg, med kvinner på finans og utenriks).
• En viktig indikator på likestilling i mediene er ekspertise. I de siste tiårene har andelen kvinnelige professorer økt betydelig, og vi kunne kanskje forvente en større andel kvinner i rollen som eksperter i medieutbudet. Fra 2010 til 2020 økte denne andelen fra 20 prosent til 29 prosent. I 2025 var prosentandelen på 30, nok et tegn på stagnasjon, og lavere enn de andre nordiske landene, unntatt Island.
• Innen hvilke sektorer er kvinner mest til stede i mediene? Ifølge 2025-resultatene er det helse- og sosial, samt økonomi, vitenskap og jus, mens de er dårligst representert i politikk og sportsnyheter.
• Går kvinnelige kilder fortere ut på dato enn mannlige? Mens kvinner er i flertall blant kildene/aktørene i aldersgruppene 13–19 og 20–30, er de langt dårligere representert i de andre gruppene, spesielt de over 65. Tallene er selvsagt også her usikre, men gir et hint som kan tyde på aldersdiskriminering.

Hvorfor går utviklingen så sakte, nå som kvinner utdanner seg stadig mer, samt inntar flere sentrale plasser i samfunnet? Er det fordi kildene i de fleste nyhetene gir seg selv?

Det er ikke så enkelt.

Mannskultur?

Fortsatt er det flere menn i den norske (og den globale) eliten, ikke minst i næringslivet. Journalistikken er fortsatt topptung, og ikke minst vil den være slik, siden en viktig oppgave er å ha kritisk søkelys på dem som styrer oss og har stor økonomisk innflytelse. Men kan den være noe mindre topptung ved at journalister velger kilder som erfarer de vedtakene og endringene som skjer på toppnivå? Det skjer ofte, men det kan skje mer.

For det andre finnes det trolig fortsatt rester av en mannskultur i redaksjonslokalenes vegger, reflekser om «kilder som gir seg selv», som igjen kan bety tradisjonelle valg. Mye er gjort gjennom årene for å bryte med denne kulturen, å holde liv i debatten er viktig.

For det tredje er det nok fortsatt et faktum at kvinner i større grad enn menn vegrer seg for å stå frem. En kvinnelig fotograf jeg kjenner, sa en gang at hun aldri hadde møtt en eneste mann som nektet å la seg avbilde, mens det skjedde ofte med kvinner. Det finnes fortsatt rester av en slags jantekultur og vegring som symptom på vaklende selvbilder.

Initiativer i redaksjonene har vist seg å ha god effekt. Et gammelt sitat fra forsker og forfatter Wencke Mühleisen er «å telle til man har pels på tungen». Men det å «måle kjønn» og andre variabler i eget medium – eventuelt sammen med en eller flere andre redaksjoner – kan være en kilde til bedre kjønnsbalanse, til økt kunnskap om eget medium – og til økt oppmerksomhet om kjønn i offentligheten.