Livet ved et fotgjengerfelt

Det var ikke mange biler den gangen, men å krysse veien uten tillatelse, var utenkelig. På skolen lærte vi at vi først skulle se til venstre, så til høyre og så til venstre når en kom frem til et fotgjengerfeltet. Dette praktiserte vi lojalt, og selv om det var kommet litt flere biler til, var det enkelt for bilistene å forholde seg til. Bilene kjørte videre, inntil en sjåfør stoppet høflig og slapp fotgjengerne over veien. Hvis ikke ventet vi til det var klart. Det var dugnadstid, noen var Dis, menn gikk med hatt, de aller fleste var høflige, og vi tenkte først og fremst på fellesskapet.

Årene gikk, vi fant oljen, oljefondet svulmet, vi var opptatt av skattelister, egoismen spredte seg og respekt for eldre forsvant. Når jeg nå kjører bil, er fotgjengerfelt, nå forkortet til gangfelt, blitt ensbetydende med at folk bare løper ut, uten å se seg for, og gjerne med øreklokker og intens kikking i mobilen foran seg. Bilistene må virkelig følge med, og uansett om jeg er eneste bil i mils omkrets, må fotgjengeren vise makt og hive seg ut i veien. Som sjåfør kan en fort bli morder eller terrorist (påkjørsel av flere) hvis en skulle være uoppmerksom en liten stund ved passering. Og siden den dagen jeg ble møtt av skolepatruljen, har trafikkbildet endret seg radikalt, noe som skulle tilsi større grad av forsiktighet fra fotgjengerne, men den gang ei.

Derfor anbefales bruk av kollektiv transport, bybane, tog, med andre ord buss for tog eller bare buss. Risikoen for passering av gangfelt blir da overlatt til de stakkars kollektive sjåførene. På bussen, hvor i hvert fall eldre og de med lyter fikk sitteplass før i tiden, må vi nå stort sett stå. De yngre som allerede sitter og glor ned i siste versjon smarttelefon og med ranselen på eget sete ved siden av, enser ikke deg, din alder eller handicap. Du må stå, og når bussjåføren bråbremser ved neste gangfelt fordi vennen til hen, som ikke har reist seg på bussen, skal over veien, blir du slengt fremover mot frontruten og motorkassen, detter hardt og overlever så vidt det er. Et lårhalsbrudd nå er jo heldigvis ikke så katastrofalt som det var i gamle dager.

Jeg må innrømme at jeg lengter tilbake til tiden med skolepatruljen, dugnader, fellesskap, respekt for oss eldre og da min far hilste på nabofruen med hatten.