Logikk på Hardangervidda

Interessant denne grunneieraksjonen mot Den Norske Turistforening på Hardangervidda. Her har altså grunneierne tatt ansvar, som de kaller det, og nektet DNT å kviste skiløyper og kjøre inn proviant til hyttene sine – av hensyn til villreinen.

DNT får tale sin egen sak. Jeg kjøper ikke bekymringen deres om at det går på sikkerheten løs når skiløpere ikke har stikker å følge. De ivrer selv for fjellvettreglene som sier at man skal velge tur etter evne.

Hvis du ikke klarer å gå over Hardangervidda med kart og kompass, uten en kvistet løype, så kan du jo gå et annet sted. Det er vel ikke verre enn det?

Det som er oppsiktsvekkende, er at det nå er grunneierne som plutselig har oppdaget at det er for mye ferdsel og trafikk i fjellene deres.

Normalen er jo at grunneierne er de siste som ønsker ferdselsrestriksjoner i utmarka. Og for den del, ei heller andre begrensninger i bruken av fjellet.

I løpet av de siste 15 årene er det satt opp over 4000 hytter innenfor villreinområdene, og det foreligger ytterligere planer for nesten 90 kvadratkilometer med nye hyttefelt. Også det innenfor villreinområdene.

Finnes det ett eneste eksempel på at en nasjonalpark eller et verneområde er blitt opprettet noe som helst sted i dette landet uten massiv motstand fra lokale grunneiere?

Det er ikke mer enn to-tre år siden det kom et «ordføreropprop» fra Utmarkskommunenes Sammenslutning. 42 ordførere krevde at arbeidet med tiltaksplaner for nettopp villrein ble satt på vent:

«Det lokale selvstyret i våre kommuner er allerede underlagt betydelige restriksjoner som følge av statlige og regionale føringer for å ivareta villreinens interesser ... Vi frykter derfor at tiltaksplanene vil begrense våre kommuners rom for å utøve godt lokalt skjønn ytterligere».

Det er dette gode lokale skjønnet som ligger til grunn for at det ble gitt over 1500 landingstillatelser for helikopter i Hardangervidda nasjonalpark i fjor.

I 2022 resulterte «godt Iokalt skjønn» i rundt 8000 turer med snøskuter, ATV, fly og helikopter inn i villreinområdet på Hardangervidda. Dette til tross for at hovedregelen er at all motorisert ferdsel i nasjonalparken er forbudt.

På østvidda, hvor grunneieraksjonen mot DNT har sitt tyngdepunkt, ble med ett unntak samtlige søknader om motorferdsel innvilget i fjor. Unntaket var Maarfjell sameige, hvor grunneierne bare fikk innvilget 100 landinger. Ikke de 144 som de hadde søkt om.

De fleste dispensasjonene her dreide seg om å fly jegere og fiskere ut og inn fra fjellet, ettersom ingen er i stand til å gå lenger. Hver eneste landing krever grunneierens tillatelse.

Og idet denne teksten skrives, kommer nyheten om at Eidfjord Resort er ett skritt nærmere realisering.

Delvis innenfor villreinområdet på Hardangervidda planlegges investeringer på 3 milliarder kroner (!) i en fjellandsby med 700 leiligheter, 150 hyttetomter, hotell, restauranter, alpinbakker, stolheiser, skøytebane og 4500 sengeplasser.

«Grunneierne står sammen og tar ansvar», heter det fra Hardangervidda villreinutval. Flott! Kan vi betrakte det som et løfte?

Kan vi håpe på at grunneieraksjonen som satte en stopper for DNT varsler en ny holdning i fjell- og utmarkskommunene? At neste ordføreraksjon blir et opprop om strengere restriksjoner og færre dispensasjoner?

Kan vi håpe at dette er et signal om at det fra nå av blir utmarkskommunene selv som går i bresjen for et vern av norsk natur som ikke er fullstendig uthulet av all verdens dispensasjonsmuligheter?

Kan vi håpe at aksjonen fra grunneierne på Hardangervidda sprer seg?

La oss se om den nye omsorgen for villreinen også gjelder når det er egne interesser som står på spill.