Må Viking-supporterne være så smålige?

DEBATT: Hva er det som får voksne mennesker, etter å ha vunnet 3–2, til å rulle ned vinduet, skrike, filme og rekke fing til en barnefamilie med Brann-skjerf?

Brann-supportere kan være kranglete, krevende og splittet, og ja, de elsker å hevde seg. Men det kommer fra noe ekte. Foto: Carina Johansen / NTB

Ja, Viking er gode. Fortjent nok til å vinne en jevn kamp på tampen, slik gode lag ofte gjør når det vipper. Det skal dere ha.

Men det er noe annet som også blir tydeligere. Noe som ikke handler om fotball.

Jeg har bodd i distriktet i over 25 år. Gått på utallige vestlandsderby, både med og uten barn. Sett Brann vinne, spille uavgjort, tape og rote bort poeng. Og aldri har Viking vært bedre enn nå. Aldri har trykket på stadion vært høyere. Det skal dere også ha.

Men aldri har jeg heller opplevd så mye smålighet fra så mange, på så kort tid, og helt uprovosert.

«Det er alltid noen», vil du si. Nei. Ikke sånn som dette. Ikke i dette omfanget. Her er det horder, og en tetthet som er vanskelig å overse. Da er det mer feil å tie enn å si fra.

Hva er det som får voksne folk til å juble en sjuåring mer eller mindre rett opp i ansiktet etter en scoring? Finn en likemann neste gang.

Hva er det som gjør at fokuset for påfallende mange etter et vinnermål i det 90. minutt er bortesupportere, ikke eget lag?

Dårlige forbilder for barn

Hva er det som får voksne mennesker, etter å ha vunnet 3–2, til å rulle ned vinduet, skrike, filme og rekke fing til en barnefamilie med Brann-skjerf? Hva er det som får en bil til å kjøre forbi og rope grove skjellsord mot oss, mens vi står i vennlig passiar med en vennefamilie med vikingskjerf etter kampen?

Og hva lærer dere barna deres, når de i baksetet gjør nøyaktig det samme? Igjen helt uprovosert. Jeg kunne, utrolig nok, nevnt mer. Men dere tar poenget.

Dette er ikke lidenskap. Det er ikke rivalisering. Det er ikke «stemning».

Det er selvhevdelse.

Og det lukter komplekser.

For det er nettopp det dette handler om: et vedvarende mindreverdighetskompleks overfor Bergen og Brann. Selv nå, når dere faktisk leverer. Selv når dere vinner.

Skal dere bevise noe?

Dere er fortsatt mer opptatt av å slå oss enn å være dere selv.

Det er derfor dette blir så synlig. Derfor det tipper over. Derfor voksne folk oppfører seg som om de har noe å bevise, ikke bare for oss, men for seg selv.

For sannheten er enkel:

Store klubber måles ikke bare i tabellplasseringer. De måles i kultur. I trygghet. I hvordan man vinner.

Brann-supportere kan være kranglete, krevende og splittet, og ja, de elsker å hevde seg. Men det kommer fra noe ekte. En identitet som sitter så dypt at den tåler både motgang, uenighet og, kanskje til og med, tromme etter hvert. Hvem vet.

Det er den forskjellen dere fortsatt ikke har knekt koden på.

Så ja, gratulerer med tre poeng.

Tegn på dårlig selvtillit

Men oppførselen rundt viser noe annet:

Dere er fortsatt lillebror. Nå fremstår dere som bittelillebror.

Og det er ikke tabellen som avgjør det.

For når dette snur, og det gjør det alltid, er det ikke Jåttå som fylles først. Da møter jeg dere igjen i DNB Arena eller rundt Stokkavannet, med et vikingfritt sinn. Og det er kanskje nettopp der forskjellen ligger: For oss handler det om hvem vi er. For dere handler det fortsatt om hvem dere vil være.