Make korps great again

Nok en mai. Og nok en runde med humoristiske korps-tekster i offentligheten.

Jeg undrer meg over hvorfor vi legitimerer en felles latterliggjøring av korps, og hva det gjør med en viktig sosial arena for så mange barn?

NRK har publisert en god og humoristisk tekst fra en med «korpsallergi».

I kommentaren lefler han litt med korps – med et glimt i øyet. Han stiller spørsmålet: «Må det være så høyt?»

Og avslutter med «et sterkt ønske om at noen, en dag, introduserer en mer lavmælt tradisjon. Med moderat volum og god avstand mellom deltakerne som for øvrig ikke går i takt.»

Og kanskje er kronikkforfatteren sitt ønske nærmere enn han tror?

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at i løpet av de siste 20 årene har antall skolekorps i Norge falt med 20 prosent, mens medlemmene har falt med 25 prosent.

Kronikken er gøy. Jeg skjønner ham – på en måte; jeg liker heller ikke all musikk. Eller klamme tradisjoner.

Men slike tekster bidrar til den stadig tilbakevendende, vennlige humoren om korps i offentligheten. Og det legitimerer en vennligsinnet, men like fullt hemmende holdning mot korps.

Disse holdningene bidrar til litt lavere status over tid, noe som er en (av flere) faktorer som påvirker rekruttering til korps. Tror jeg.

For mange har en velkjent og sosialt akseptert negativ holdning til korps.

Ofte ytret i en vennskapelig tone. Og jeg tror oppriktig talt det ikke er vondt ment! Men likevel påvirker det folk. Og foreldre.

Jeg opplever ofte at barn og unge er nysgjerrige på å prøve korps. Men jeg hører like ofte at foreldre uttrykker motvilje eller skepsis mot at deres barn skal spille i korps.

Med slike holdninger kan terskelen bli høy for barn som ønsker å delta.

Og det har jo ikke noe å si for meg personlig – annet enn at jeg synes det er synd. For dem. For de går glipp av en aktivitet som skaper musikkglede, mestring og minner for livet – og som har mange flere positive sider som er godt beskrevet tidligere, blant annet av Johanne Refseth.

Det er klart at korps ikke er for alle. Men jeg tror det hadde vært et fint alternativ for flere enn de som deltar i dag. Som tidligere korpsmedlem, nåværende korpsmor og styreleder i et skolekorps, er jeg litt lei. Eller veldig lei.

For vi går i motbakke.

Det er arbeid nok å drive et korps, om vi ikke alltid også må le vennskapelig av folks spøker om korps, og jobbe som gal for å få rekruttert nok medlemmer. Så om korps skal overleve, tror jeg vi trenger en holdningsendring.

Vi ville trolig reagert hvis barnefotball eller barnetegninger ble gjort til en gjennomgående vits i offentligheten. På samme måte håper jeg både offentlige stemmer og folk for øvrig kan slutte å gjøre korps til en evig vits.

Vi må heller heie fram korps, som vi gjør med annen idrett og kultur.

Og med det vil jeg ønsker alle en god 17. mai. Og særlig de 38 000 skolekorpsmedlemmene.

Spill høyt. Og gå med stolthet!