Marnardølene vil ha sine penger tilbake

Og det er på et annet plan det samme som nå kan være i ferd med å skje i Marnardal. For marnardølene vil ha sine penger tilbake. Som de mener er tuslet vekk i den nye storkommunen Lindesnes. På tiltak og prosjekter som i hovedsak bare kommer innbyggere i Mandal til gode.

Misnøyen i gamle Marnardal kommune har gjæret en stund. For en landkommune med spredd bosetting er kommunale bygdeveier en vesentlig forutsetning for å kunne opprettholde bosettingen. Der vedlikeholdet av veiene spres på alle innbyggere over skatteseddelen. Da den nye storkommunen plutselig følte behov for å bruke sparekniven ble det fremmet forslag om reklassifisering av kommunale veier med liten bosetting til privat vei. Det ville i realiteten pålegge de få som bodde langs de berørte veiene store ekstrautgifter til brøyting og vedlikehold. Det politiske signal var sterkt og klart. I den nye storkommunen var det åpenbart innbyggere i sentrum og Mandal som telte. De som bodde i utkantene var bare en utgiftspost som selv fikk ta kostnadene ved å bosette seg på bygda!

Deretter dukket skolesaken opp. Først dreiet det seg om nedleggelse av Bjelland skole. Lokalsamfunnet mobiliserte, og på et folkemøte i Bjelland fikk ordføreren åpenbart dårlig samvittighet. Spontant erklærte han at lokalskolen skulle vernes. Men det førte bare til at kommunestyret i stedet på benkeforslag fra Høyre, FrP og Ap vedtok nedleggelse av Laudal skole. Begrunnelsen var særegen. I fremtiden (2030) ville det nemlig være for få barn i Laudal spådde Høyres Åshild Schmidt i kommunestyret 19. juni. Men dokumentasjon for spådommen la hun ikke frem.

De uventede og dårlig forberedte utspillene har rammet utkantene, og belastet tilliten til storkommunens ledelse. Frustrasjonen er desto større etter som gamle Marnardal var en veldrevet kommune med ryddig økonomi. Man vet altså hva man hadde, og man vet også hva man forærte den nye storkommunen i "medgift". Det var tresifrede millionbeløp i fond og likvide midler store nok til å betale hele kommunens gjeld, lav gjeldsgrad og den største eierposten i Agder Energi av de tre kommunene. Dessuten var det foretatt store investeringer de siste årene innen oppvekst, helse, eldreomsorg og idrettsanlegg m.m. Regnet pr. innbygger var marnardølene de mest velstående i regionen med inntekter fra energisektoren som var over ti ganger høyere enn mandalittene og fem ganger høyere enn innbyggerne i Lindesnes.

Sammenslåingen med Mandal og Lindesnes, som for øvrig ble klubbet etter benkeforslag uten at saken sto på sakskartet, har utvilsomt resultert i en økonomisk overføring fra landkommunen mot sentrum. Derfor blir reaksjonene også sterkere når politiske vedtak prioriterer sentrum og lar utkanten i stikken. Slik det utvilsomt ligger an til med skolesaken i Laudal. Arrogansen og respektløsheten blir rett og slett for tydelig. Det fostrer sinne og avler mistillit. Slikt blir det opprør av.

Nå har 567 marnardøler med stemmerett i tråd med Kommunelovens § 12 underskrevet et innbyggerforslag som krever folkeavstemming om løsriving av Marnardal fra storkommunen Lindesnes. Det utgjør om lag en tredel av samtlige stemmeberettigede i landkommunen. Et slikt innbyggerforslag er ikke fremmet i inneværende valgperiode, og kommunestyret er derfor i plenum pliktig til å debattere og ta stilling til kravet. Skulle kommunestyret avvise kravet legger marnardølene ikke skjul på at departementet (regjeringen) vil bli kontaktet for å pålegge kommunen å gjennomføre folkeavstemming etter Inndelingsloven § 10.

Innbyggerforslaget er vel begrunnet. Det er ingen omkamp, om noen skulle tro det. Men tvert i mot en reaksjon på en kommuneledelse som har gitt økt byråkratisering, sentralisering og bunnløs gjeld. Nå vil marnardølene ha pengene igjen slik at de selv kan styre sin fremtid.