Maskinen kan skrive oppgaven. Studenten må kunne forklare den.

Muntlig forklaring bør få større plass i vurderingene i høyere utdanning, mener høyskolelektor Håkon Njøten. Foto: Jonatan A. Quintero

Når maskinen kan skrive oppgaven, må mennesket kunne forklare den. Det bør være et minimumskrav i høyere utdanning.

Forrige uke skrev jeg en bacheloroppgave om kveldsmåltid, søvn og restitusjon: en litteraturstudie på over 5000 ord med metodekapittel, flytdiagram og nesten 40 referanser. Med ett forbehold: Jeg kan nesten ingenting om ernæring, og jeg leste ikke én av studiene i litteraturlisten.

Det tok 90 minutter. Fra sengen. Med 28 korte meldinger til en KI-modell – meldinger jeg knapt tenkte over før jeg trykket «send». Tre av dem, ordrett:

«Jeg ønsker å skrive en bachelor innen helse. Samme hva egentlig. Skal bare teste. ... Jeg ønsker å få A på oppgaven.»

«Du bestemmer. Gå videre»

«Nei. Jeg vil ikke gjøre dette. Bare gjør det du. Så bra du kan»

Mer overveielse krevde det ikke. Jeg var likegyldig til temaet, overlot hvert valg til maskinen og gjorde ikke ett eneste litteratursøk selv.

Så sendte jeg oppgaven til en faglærer i helse og spurte hva den ville fått. Svaret: C. Ingen reell sensur, men et ærlig overslag.

En C uten forståelse

Studentene må nå også levere en video der de forklarer arbeidet og viser at de forstår det. Men de fleste leser opp fra et manus – så jeg ba maskinen lage stikkordene. Ti minutter til. Til sammen rundt 100 minutter for en oppgave en faglærer mente kunne passert med C – i et fag jeg aldri har studert. Og jeg jobbet fort, som en helt gjennomsnittlig bruker. Tenk da på hva en student som virkelig behersker verktøyene kan få til – ikke på to timer, men på tjue. Mest sannsynlig et langt bedre resultat.

La det være sagt: Dette er hverken en skrytehistorie eller et bevis. Det ble en C, ikke en A, og det var én lærers raske vurdering. Men ville jeg blitt avslørt? Mest sannsynlig ikke. Det eneste som ville avslørt meg, var om noen hadde bedt meg forklare oppgaven. Muntlig. Uten skjerm mellom oss.

Det er nettopp det jeg har argumentert for i disse spaltene tidligere: Vi kan ikke verifisere forståelse ved å be om mer tekst. Nå har jeg prøvd påstanden på meg selv, og resultatet var ubehagelig tydelig.

Tekst er ikke det samme som kunnskap

Pedagogisk forskning har lenge vist at forståelse bygges gjennom motstand. Psykologer som Lev Vygotskij og læringsforskeren Robert Bjork har, på ulike måter, vist hvordan forståelse bygges gjennom motstand. Jeg møtte ingen.

Det jeg sitter igjen med, er ikke kunnskap om søvn og ernæring – det er en fil. Et vitnemål skal ikke sertifisere maskinens kunnskap. Det skal sertifisere min.

Tenk hva den C-en lover når den forlater sensors perm: at jeg kan noe om ernæring og søvn. En dag sitter kanskje noen foran en pasient, en klient eller en elev og skal bruke en kompetanse vitnemålet lover, men som aldri ble bygget. Avstanden mellom hva papiret lover og hva mennesket bak det kan, har aldri vært billigere å produsere enn nå.

Ikke forbud, men bedre prøving

Løsningen er ikke å forby KI. Studentene må lære å bruke slike verktøy. Men eksamen kan ikke bygges på en forestilling om at KI ikke finnes. Den må skille mellom hva studenten kan lage med hjelpemidler, og hva hun faktisk forstår uten dem.

Det krever at vi ser kandidaten. Snakker med henne. Ber henne forklare og tenke høyt – i sanntid, der ingen modell kan svare for henne. Det høres gammeldags ut. Det er det ikke. Det er den eneste prøven eksperimentet mitt ikke ville bestått.

Jeg brukte KI også da jeg skrev denne teksten. Forskjellen er at jeg kan stå inne for hver setning og forklare hvorfor den står der. Det er nettopp den forskjellen et vitnemål skal fange – den vi, hvis vi ikke våkner snart, holder på å slutte å måle.