5 hours ago
2
Mathias Bruno Ledum åpner opp om sitt uvanlige valg.
God morgen Norge
Publisert 24.08.2025 05:57
Mathias Bruno Ledum (30) vokste opp på en gård i Tretten i Gudbrandsdalen i en flerkulturell familie sammen med mor, far og storesøster.
– Jeg har hatt en normal oppvekst, og setter stor pris på å ha vokst opp i et flerkulturelt hjem. Jeg har fått det beste fra bondevettet til min far og den filippinske gjestfriheten gjennom min katolske mor, forteller han til TV 2.
På fritiden spilte han i rockeband, elsket å stå på skateboard og var aktiv på fotballbanen.
– Det var ikke noe som kunne tyde på at det var prest jeg skulle ende opp som senere i livet.
Spesielt møte
I den lille bygda var det kun åtte andre katolske. Selv om faren hans er protestant, ble Ledum oppdratt katolsk. Som ung gutt deltok han i menigheten på Lillehammer.
Da Ledum var tolv år gammel, kom det en ny prest til menigheten. Han var nyordinert og Ledum husker han som en ung, oppgående og kul fyr.
– Han hadde noe spesielt, da. Han hadde nettopp gitt avkall på ganske mye som jeg tenkte var nødvendig for å bli lykkelig. Som kone, familie, penger og en prestisjetung karriere. Og dette med sølibat, det er jo ikke noe man ser for seg er naturlig i den alderen. Han hadde takket nei til alt dette, men var likevel lykkelig.
Den nye presten tente en nysgjerrighet i unggutten. Likevel var ikke Ledum overbevist om at dette var et liv for ham. Da han skulle konfirmeres, stilte han spørsmål rundt sin egen tro. Han var på nippet til å skrinlegge denne siden av seg selv.
I jakt etter svar, skjedde det motsatte.
– Isteden åpnet det seg en mulighet. Jeg fikk god veiledning, ble møtt der jeg var og fant en verden jeg ikke visste eksisterte. Det ble et viktig springbrett inn i det praktiserende troslivet, forteller Ledum.
Kreftsyk mor
Da Ledum var 19 år, ble moren alvorlig syk. Hun ble diagnostisert med lungekreft, og kort tid senere lå hun for døden. Dragningen mot Gud ble sterkere, og tanken om å bli prest vokste.
Han bestemte seg for å lufte fremtidstankene med moren sin. På dette tidspunktet lå hun med oksygenmaske og unngikk å prate for å spare den lille energien hun hadde.
– Jeg mannet meg opp og sa at jeg en dag i fremtiden vurderte å bli prest, sier gudbrandsdølen og fortsetter:
– Da tar hun av seg oksygenmaska, ser meg inn i øynene, og så sier hun: «Så bra! Det er fint, men du må vente litt». Det var både en entusiasme og glede over det, samtidig som at hennes moderlige instinkt var å si at jeg ikke var klar for dette ennå.
To dager senere døde moren. I sorgen kom tvilen tilbake.
– Jeg følte at min egen tro skuffet meg. Jeg opplevde at Gud ikke brydde seg eller grep inn. I en periode var jeg sint, såret og frustrert, men jeg skjønte ganske fort at jeg ikke kunne leve uten Gud – og at han hadde vært der hele veien. Etter hvert skjønte jeg at det som var død, tap og nederlag kunne bli til en vekst for oss alle.
Ledum fulgte likevel rådet fra moren om å vente. Han flyttet til Oslo og begynte å studere statsvitenskap for å se om dragningen vedvarte. Etter tre år bestemte han seg for å søke i presteseminaret.
– Da jeg kom inn, fortalte jeg det til mamma sine søsken og mine slektninger på Filippinene. Da kunne de si at: «Ja, dette var ikke noen overraskelse for oss, for mammaen din har jo bedt for det her hele livet sitt».
Ledum ble paff. Moren hadde aldri nevnt det for han, ikke tullet med det en gang. Kunne dette virkelig stemme?
– Det viser seg at hun ikke ville at det skulle være noe press eller forventninger rundt det. Hvis det var Guds kall, så ville det skje.
Historisk prest
Gudbrandsdølen satte kursen mot Europa. Han studerte ett år i Spania og fem år i Roma, hvor han blant annet fikk æren av å møte paven før han døde.
28. juni ble han ordinert til katolsk prest. Tilfeldighetene skulle ha det til at han ble ordinert av den presten som hadde tent Ledums nysgjerrighet for nesten 20 år siden. Han hadde blitt biskop bare noen måneder før Ledum ble ordinert.
Dermed ble 30-åringen den første katolske presten fra Gudbrandsdalen siden reformasjonen i 1536.
– Hvor stort var det øyeblikket for deg?
– Sikkert som når folk gifter seg eller får barn. Det er noe helt spesielt, og det føltes ut som at alt jeg har opplevd, på godt og vondt, ledet meg til det øyeblikket. Prestevielsen er ikke bare ordinasjonen, men en permanent endring i ens karakter.
Sølibat livet ut
For det er nemlig slik at katolske prester må gi avkall på mye. De må leve i sølibat og kan verken gifte seg eller stifte familie.
– Først og fremst ser jeg på det som en stor frihet. Det å overgi seg selv til et sånt kall. For det er jo ikke bare avkall. Vi tar imot veldig mye som fyller livet vårt med glede, sier han og fortsetter:
– Men det er klart at … jeg ser jo mine barndomskompiser nå få barn og gifte seg. Og vi tror jo at alle har et naturlig kall om å gifte seg og stifte familie, og vi syns alltid at gresset på den andre siden virker grønnere.
Per nå ser ikke Ledum på det som en stor mangel i livet sitt, og påpeker at mange prester lever fint med dette.
– Dette er ikke noe som får prester til å ende opp som ensomme, gretne gubber. Det gir dem heller en anledning til å være prest for absolutt alle, til enhver tid. Og det er også det jeg har lyst til å vie livet mitt til.
– Er du redd for å våkne opp en dag og angre?
– Alle mennesker kan komme i eksistensielle kriser, men de færreste er villige til å gi opp når man har fått et kall. Jeg har avgitt et evig løfte og tar ikke lett på det.
– Hva hadde mamma sagt, tror du? Om hun hadde sett deg nå?
– Jeg tror hun hadde vært fornøyd. Og vi tror på at hun fortsatt er med og hjelper til og ber for oss. Jeg tror hun er den personen som ber mest for min prestegjerning.
– Det ser jeg på som en stor trygghet og hjelp.
English (US) ·