Med frykten som våpen

Det kjente skrivebordet av eik, «The Resolute Desk,» gitt av dronning Victoria i 1880, skinner brunlakkert i kameraets skinn. Bildene av presidentens nære familie anes i bakgrunnen. Presidenten løfter blikket og med sitt umiskjennelige smil møter han kameraets øyne.

Så begynner han å tale: «De siste dagene har jeg stått ved vinduet oppe i Det hvite hus,» sier han, «og jeg har tenkt på Den skinnende byen på høyden (…) Hvordan står det til med byen denne vinterkvelden? Jo, etter 200 år står byen der fortsatt på høyden av granitt. Og den lyser uansett hva slags stormer den utsettes for. Og den er et lys og en magnet for alle som søker frihet.»

Reagans siste år som president var revolusjonerende. Sovjetunionen var i ferd med å rakne og en helt ny verdensorden syntes å stige fram. Ti måneder etter Reagans avskjedsord, faller så Berlin-muren. I løpet av få år forenes Tyskland. Sovjet blir delt opp i ulike stater. Ukraina får sin frihet, og de mellom-europeiske statene blir på rekke og rad NATO- og EU-medlemmer. Aldri har vel drømmen om et verdensomspennende demokrati vært nærere. Og USA, «den skinnende byen på høyden», står der alene igjen som verdens suverene stormakt, frihetens og fredens garantist for alle verdens forfulgte.

36 år er gått. Det brunlakkerte bordet, dronning Victorias gave, står ennå der på Det ovale kontor. Men mye har forandret seg siden den gangen. En annet mann sitter der nå, og «den skinnende byen på høyden» er i mellomtiden blitt et fjernt minne. Presidenten bak «The Resolute Desk» løfter ikke lenger blikket håpefullt mot «den skinnende byen på høyden.» Han har i stedet laget seg sitt eget rede der oppe på høyden så han kan se ned og sjekke om undersåttene følger hans drakoniske ordre.

Og hans regjeringsmetode er ganske enkel å beskrive. Den baserer seg på frykt. «Det er i frykten at den virkelige makten ligger,» betror han seg til den kjente og respekterte journalisten Bob Woodword. «Det er dette som er blitt hans praksis og metode,» understreker Bob Woodword til Washington Post-journalisten Colby Itkowitz i et intervju for to måneder siden.

Så ser vi, nesten i vantro, at et fryktregime langsomt, men sikkert stiger fram i frihetens eget land, USA.

Frykten er ensom. Den som frykter, er alene. Den lever i stillheten. Den er privat. Derfor er frykt ikke noe du snakker høyt om, men heller noe du prøver å gjemme bort. Derfor hører vi så lite til den. Kanskje vil vi som bærer på den, ikke innrømme det, selv overfor våre aller nærmeste. Men den er der. Den kommer på besøk til oss om natten. Den invaderer drømmene våre.

De 11 millioner illegale innvandrerne i USA kjenner på den, ikke minst når mannen i Det hvite hus tilkaller Nasjonalgarden og deler av hæren for å kvele den minste antydning til protest mot innvandrermyndighetens brutale adferd. Isa Soares, programleder i CNN, har snakket med en forretningsmann som forteller at 95 prosent av staben hans lever i frykt.

De 1,2 millioner utenlandske studentene, som ikke vet hvor de skal gjøre av seg neste år, kjenner også på frykten. «Frykt (…) rammer oss,» forteller doktorgradsstudent Anna Demont til DN lørdag 7. juni. «De fleste kommuniserer bare med krypterte meldingstjenester. Alle regner med at e-poster blir lest.»

Foreldrene til de sultende barna i Afrika kjenner på frykten. Boston School of Public Health har nylig beregnet at minst 102.000 voksne og 214.000 barn foreløpig er døde fordi Trump la ned USAID. Forskerne som ikke vet hvilke temaer de har lov til å forske på, eller hvilke ord de har lov til å bruke, kjenner på frykten.

Og ikke minst republikanske politikere, som har våget å stå opp mot mesteren i Det hvite hus. En av dem som har kjent frykten på kroppen, er den tidligere republikanske, nå uavhengige, senatoren Lisa Murkowski fra Nebraska. I et intervju med Anchorage Daily News for rundt en måned siden spurte en journalist henne hva hun hadde å si til alle dem som var redde. Sittende ganske uformelt kledd på en enkel stol kledd i en blekblå collage-genser, søkende etter de riktige ordene, kom så bekjennelsen: «Vi er alle redde,» innrømmer hun. «Og uttaler vi oss, er hevnen som kommer, virkelig.»

Det som er så vanskelig med frykten, er at den er så abstrakt. Man går ikke i demonstrasjonstog mot frykten. Man kan ikke lage lover mot frykten. Og det skal så aldeles lite til fra noen sår den, til den sprer seg. Nettopp derfor er frykten et så knusende effektivt maktmiddel. Ifølge Bob Woodword vet Trump dette inderlig godt.

Hvordan bryter man så ut av fryktens kalde grep? I sitt nyeste skuespill «Good Night, Good Luck» gir skuespilleren, velgjøreren og demokraten George Cloony oss i alle fall en strategi for å beseire frykten. «De som har større makt enn deg, må du utfordre. Og menneskene som har mindre makt enn deg, må du forsvare. Gjør du det, så lykkes du,» forteller han oss. La oss håpe det nytter.