Med merkelapper som «husmorporno» og «søppellitteratur» har vi tapt

Jeg er kritisk til å stemple spesifikke bøker, sjangere eller lesegrupper som søppel eller andre nedrige karakteristikker. For det åpner ikke opp debatten, skriver Ragnhild Yndestad i et svar til psykolog Joanna Rzadkowska. Foto: Privat

Jeg sto ikke på Dagsnytt 18 og var offer fordi noen sa noe negativt om boken som jeg og de små vennene mine liker. Jeg sto på Dagsnytt 18 fordi jeg er kritisk til leseskam som fenomen.

Hei sann, psykolog Joanna Rzadkowska! Så utrolig gøy at du så debatten på Dagsnytt 18! Jeg er selv stor fan av blant annet science fiction, så dikt innenfor denne sjangeren er noe jeg gjerne vil utforske videre.

Jeg studerte selv til å bli psykolog før jeg skiftet retning for å bli litteraturviter. Jeg har hatt det mye moro med å utforske fellestrekk i psykologi- og litteraturstudier.

Men! Her vil jeg gjerne rette opp i et par ting. Jeg vil begynne med å si at jeg på mange måter er helt enig med deg.

Lenge leve diskusjonen!

Noe av det som gjør litteratur så fantastisk, er jo nettopp følelsene den vekker i oss, at den oppleves som moro, meningsfull, utfordrende og verdifull. Som lesere og mennesker skal vi kjenne på følelsene våre, og litteratur har alltid vært en fantastisk mulighet til å utforske og forstå emosjoner. Så for all del: Føl!

Og det er nettopp derfor skam er så farlig, både for å kunne utfolde oss følelsesmessig og også for debatten. Som jeg sa i debatten, så elsker jeg å snakke om litterær kvalitet. Jeg elsker å snakke om hva som kan gjøre en bok god eller dårlig, hvorfor vi liker eller ikke liker et spesifikt verk.

Diskusjonen om litterær kvalitet er hele grunntanken i litteraturstudier, hvor selve diskusjonen er poenget. Vi vil aldri kunne definere med sikkerhet hva vi mener med kvalitet i bøkene vi leser, men ved å prøve kan vi lære mye om hva vi som mennesker og samfunn verdsetter.

For eksempel er det utrolig spennende å se hvilke bøker som er blitt ekskludert eller inkludert i den litterære kanonen gjennom årene, og hvordan vi kan spore større endringer i samfunnet gjennom litteraturen.

Så lenge leve diskusjonen! Heia!

«Husmorporno» og «søppellitteratur»

Men det er også derfor jeg er kritisk til å stemple spesifikke bøker, sjangere eller lesegrupper som søppel eller andre nedrige karakteristikker. For det åpner ikke opp debatten: Tvert imot smeller man døren igjen for videre samtale så veggene rister.

Heller enn å snakke om nettopp hvorfor man liker eller ikke liker en bok, så tyr man til skjellsord og nedsettende kallenavn.

Fortell meg gjerne om hvorfor du ikke liker en bok. Si meg hvorfor du synes den er dårlig! Det synes jeg er kjempespennende og noe jeg alltid er nysgjerrig på. Men når man tyr til merkelapper som «husmorporno» og «søppellitteratur» heller enn å argumentere for hvorfor man synes at et gitt verk er bra eller dårlig, da har vi tapt.

Her skapes det stråmenn

I forbindelse med min doktorgrad ser jeg nå nærmere på urfolkslitteratur, som ofte er blitt nedvurdert som irrelevant, søppel og til og med stemplet av litteraturkritikere som «farlig avfall». Argumentet om hvorvidt noe er «litterært nok» er alltid blitt brukt til å fremheve noen stemmer og ekskludere andre. Som urfolkslitteratur og bøker som appellerer til kvinner («husmorporno», kom igjen!) eller «lavere samfunnsklasser».

Leseskam har alltid eksistert og er blitt problematisert lenge før psykologi eksisterte som fagfelt. Å påstå at leseskam skyldes en «psykologisering av samfunnet» er ikke bare ureflektert, men direkte kunnskapsløst.

Derfor er jeg også kritisk til innlegget ditt, for her skapes det stråmenn så jeg tror det ikke finnes høy igjen i hele Norge.

Du skriver blant annet at: «Yndestad hevder at å felle negative dommer ikke er en essensiell del av en litterær offentlighet, men å nærme seg et fareområde i litteraturen.» Det står jeg ikke for. Jeg synes det er en essensiell del av den litterære offentligheten å diskutere hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig, så der er vi helt enige!

Du forsøker også å hekte begrepet «leseskam» på meg som person, og det er ikke riktig.

Jeg sto ikke på Dagsnytt 18 og var offer fordi noen sa noe negativt om boken som jeg og de små vennene mine liker. Jeg sto på Dagsnytt 18 fordi jeg er kritisk til leseskam som fenomen, og som mye av den siste tidens kritikk mot BookTok nettopp er et symptom på. Et fenomen jeg har viet store deler av mitt voksne og profesjonelle liv til å forske på og forstå både litterært og historisk. Og jeg stiller gjerne igjen, for jeg vil kjempe for din og min rett til å lese bøker som vi synes er gode og dårlige!

Senker nivået på debatten

Jeg er sikker på at psykologfeltet heller ikke ville ha vært særlig begeistret om man på landsmøtet for Psykologforeningen begynte med lignende bruk av merkelapper.

Det hadde kanskje ikke vært særlig konstruktiv om dine kolleger innen CBT begynte å kalle emosjonsfokusert terapi for en søppelmetode? Eller omtale meningsmotstandere som «emosjonelle terrorister» hvis de er litt uenige? Da senker vi nivået på debatten så lavt at vi trenger briller for å finne den igjen på gulvet.

Videre kan jeg gjerne sende deg en av oppgavene mine hvor jeg lidenskapelig argumenterer for hvorfor fantasyserien «Twilight» er minst like god som Shakespeares «King Lear,» gjennom å bruke både litterære teorier og nevropsykologi. Men! Om du ikke liker Twilight selv, så er du også i din fulle rett til det, og i så fall gleder jeg meg til å høre hvorfor.

Hilsen emosjonell terrorist med leselyst.