Med ryggen mot veggen

Studerer man videoopptak fra møtet, begynte dramaet etter at visepresident Vance plutselig blandet seg inn i samtalen. Vance hadde som senator tidligere stemt mot hjelp til Ukraina, men det hindret ham likevel ikke fra å kritisere Zelenskyj for manglende takknemlighet. Fra da av eskalerte ordbruken raskt. Etter et intenst munnhuggeri ble Zelenskyj etter noen minutter bedt om å forlate Det hvite hus.

Møtets forløp er utvilsomt tankevekkende. For var det avtalt spill? Og var media til stede for å dokumentere og formidle ydmykelsen av Zelenskyj?

Dette er spørsmål som internasjonale media de siste dager har drøftet inngående. I opptakene fra møtet er det ikke lett å identifisere hva det konkret var som fikk samtalen ut av kontroll. Og Donald Trumps opptreden etter at munnhuggeriet startet er meget avslørende for hans personlighet. Han tåler åpenbart ikke å bli motsagt, og når Trump påstår at Zelenskyj «leker med tredje verdenskrig», forveksler han offer med aggressor.

Trumps opptreden bekymret imidlertid ikke NATOs generalsekretær Mark Rutte. Kort tid etter møtet ba han Zelenskyj om å reparere forholdet til Trump. Åpenbart mente Rutte at ansvaret for sammenbruddet i forholdet mellom USA og Ukraina hvilte på Zelenskyj alene.

Men i Oslo var så vel statsminister Jonas Gahr Støre som Høyres leder Erna Solberg klar i sin vurdering av konflikten. «Vi står sammen med Ukraina», sa Støre og håper at «også Trump-administrasjonen forstår betydningen av en rettferdig og varig fred i Ukraina».

Støtten til Ukraina har etter sammenbruddet vært sterk og bred. Fra de fleste europeiske hovedsteder kommer uttalelser som gir Zelenskyj uforbeholden støtte.

Under ledelse av den britiske statsminister Keir Starmer møttes 2. mars europeiske topp-politikere i London for å danne en såkalt «koalisjon av villige» for å hjelpe Ukraina. Norge var representert ved statsminister Jonas Gahr Støre. Målet er å utarbeide et forslag til fredsplan som skal fremlegges for USA. Sentralt i fredsplanen står en våpenhvile, og tilsagn om fly- og bakkestyrker fra koalisjonspartnerne til å overvåke våpenhvilen. Om det er gjennomførbart er imidlertid mer usikkert. Jonas Gahr Støre uttalte etter møtet i London at det er «ganske avgjørende at USA er med» .

Dermed avslørte Støre at han kanskje ikke helt har forstått hva som nettopp har skjedd. For endringen i amerikansk politikk er jo ikke et resultat av tilfeldigheter, men tvert imot nøye planlagt. Først forsvarsminister Hegseth, som på møte i Ramstein stopper all hjelp til Ukraina. Deretter telefonen mellom Putin og Trump, etterfulgt av stemmeavgivning i FN der USA støtter Russland. Og nå møtet i Oval Office som trolig var nøye iscenesatt.

USA er åpenbart på vei ut av Europa og NATO, og landets rolle som sikkerhetspolitisk garantist er forbi. At Zelenskyj kan reparere dette er utopiske fantasier. En fredsavtale er avhengig av sikkerhetsgarantier. Det vil USA ikke gi, alene eller sammen med andre, uansett hvor mye Europa skulle ønske det.

Sikkerhetspolitisk er vi altså nå gått inn i en ny tidsalder der Europa må klare seg alene. Uten USA. Tomme ord og vakre løfter vinner ikke krigen for Ukraina. Og penger alene hjelper ikke. Så lenge det ikke finnes våpen å kjøpe.

Derfor må nå europeiske land gå sammen om en fredsavtale. Eller akseptere at Ukraina står foran det totale nederlag. Så langt har Trump-administrasjonen beveget seg som en «elefant i en porselensbutikk». Mye diplomatisk krystall er knust, og om forholdet mellom Europa og USA er reparerbart er tvilsomt. I alle fall på kort sikt. Den eneste som tjener på det er Vladimir Putin og hans Russland. Som nå er nærmere seier i Ukraina enn noen gang før.