«Mennesket er usynlig» – til minne om Camilla Bøksle

Det var så altfor tidlig. Hun hadde uten tvil mange uskrevne historier hun hadde til gode å gi liv til. Hennes fortellerevne ble raskt omfavnet av leserne. Et av de mest slående kjennetegnene på fortellingene hennes er de ærlige men samtidig varme skildringene av små, men betydningsfulle detaljer i menneskers måter å være på, føle og tenke på. Som leser kan en finne gjenkjennelser på godt og vondt i hver eneste setning. Hvor kom denne evnen fra? Jeg er overbevist om at en slik sensitivitet for de mest subtile menneskelige uttrykk har fått næring fra hennes mangeårige arbeid som pedagog.

Mitt vennskap med Camilla Bøksle strekker seg flere tiår tilbake fra tiden hvor vi begge to arbeidet som pedagoger i Steinerbarnehagen og Steinerskolen, og jeg har lyst til å dele en refleksjon basert på en samtale jeg hadde med henne for et års tid siden. Jeg hadde nettopp lest den siste voksenromanen hennes «Bak åpne vinduer». Det var den boken ikke alle anmelderne likte så godt, den som kanskje er minst tilgjengelig og litt eksperimentell i formen.

Jeg roste henne for måten hun skildret barna på i boka. I «Bak åpne vinduer» som i resten av forfatterskapet, beskriver Bøksle barns tanke- og følelsesliv på en måte som etter min mening, ligner på slik det gjøres av en erfaren, varm og empatisk pedagog. En av gjennomgangsfigurene i boken er ei jente i 10-12 årsalderen som heter Lisa. Hun er i overgangen mellom barndom og ungdom og en det ikke er så lett å like. Hun er frekk. Hun plager og erter folk i omgivelsene sine. Hun pirker på folks såre punkt og hun sprer rykter og usannheter som får til dels tragiske konsekvenser for dem det går utover.

På mitt fagspråk ville en ha sagt at Lisa har utagerende adferd og viser asosiale personlighetstrekk. Hun ville sannsynligvis i den virkelige verden blitt henvist til eksperter som mestret diagnosekriterier til fingerspissene og som kunne gi henne de rette bokstavene eller en plassering på det såkalte spekteret med dertil hørende adekvat behandling.

Bøksle sparer ikke på detaljene når hun beskriver Lisas utfordrende adferd. Som når hun i åpningsscenen lar Lisa plage den litt enfoldige ekspeditøren på nærbutikken ved å først plukke seg i ørene og så med ørevoks på fingrene grave rundt i glassbeholderne med lakrisdrops i løsvekt mens hun holder ekspeditørens blikk. «Før hun til slutt tørker fingrene av på disken hans», som Bøksle skriver.

Som alle oss andre som har jobbet med barn i mange år, har også helt sikkert Bøksle møtt slike barn, barn som det er vanskelig å like og helt umulig å forstå, men som likevel en erfaren pedagog må øve seg i å komme på innsiden av.

Skildringen av Lisa viser at Bøksle mestret den utfordringen til fulle. Også Lisa beskrives med varme og empati, slik at også hennes sårhet, usikkerhet og famling i livet blir synlig for leseren. Uten å årsaksforklare gir Bøksle allikevel noen antydende skildringer av hva som muligens foregår på innsiden av barn når utsiden er som aller verst. Bøksle skriver:

«Følelsen hun har er den at ingenting er virkelig. At hun befinner seg i en slags drømmetilstand der ingenting betyr noe særlig. Frakoblet resten av verden. Som andre barn som befinner seg i grenselandet mellom barn og ungdom, aner hun ikke at hun mer eller mindre deler den tilstanden med de fleste andre ungdommer. Hun tror hun er helt alene om den. Dermed tror hun også at hun har grepet en helt ny og unik tanke som verden aldri før har tenkt. For noen gjør den fremmedgjørende opplevelsen av å være alene i et ukjent og nytt land dem sjenerte. Som om de er usynlige. For andre er det interessant og gjør dem nysgjerrige. For Lisa gir det en opplevelse av å kunne gjøre hva som helst. Ingenting har noen virkelig konsekvens fordi ingenting egentlig er virkelig.»

De fleste vil tenke at dette er en måte og kikke inn i andre mennesker på som er et privilegium for forfattere. De kan med fantasi og intuisjon som hjelpemiddel gi liv til det indre i mennesker de skildrer. Men det er også slik pedagoger jobber. Også pedagoger må bruker sin fantasi og sin intuisjon som verktøy når vanskelig adferd og knirkende samspill skal forstås. Det er en form for tankens lekenhet i møter med verden som kunstnere og pedagoger deler.

En annen sørlending som var både pedagog og forfatter, Jens Bjørneboe, kom med følgende programerklæring i en tale til russen i 1956: «Mennesket er usynlig!» sa han. Bjørneboe advarte med dette mot en kultur hvor mennesker reduseres til bare det som kan telles, måles og veies. Vi tror vi vet alt om et menneske så snart vi har plukket det fra hverandre og forklart og kategorisert hver enkelt bit.

Det vi sitter igjen med, er ikke det egentlige mennesket, ifølge Bjørneboe. Det egentlige mennesket er fortsatt usynlig. Det kan ikke bli fullt ut synlig bare gjennom telling, måling og veiing.

Dette vet en god pedagog. Alle barn er så mye mer enn det kartleggingsprøver, tester og karakterer kan fange inn. Dette er spesielt viktig å vite i møte med barn som strever og som omverden ofte strever med å forstål, slik som Lisa.

Camilla Bøksle mestret å gi oss små glimt av det usynlige i de menneskene hun beskrev i bøkene sine, en egenskap som bidro til å gjøre henne til en så gnistrende god forfatter, og etter min erfaring, også en gnistrende god pedagog. Barneskildringene i bøkene hennes kunne godt vært pensum i lærerutdanningen.

Jeg lyser fred over Camilla Bøksles gode minne.