Mer kropp

Vi lever i et merkelig paradoks. På skjermene våre er folk nakne hele tiden. Hud, rumpe og bryster selges i reklamer, på reality-TV og glansede Instagram-innlegg.

Men i dusjen etter gymmen, i badstua eller på stranda, tør vi knapt å ta av håndkleet. Kroppen har blitt noe man viser frem, ikke lever i.

I antikkens Hellas løp menn nakne på stadion da de trente. Gymnos, som ordet gym stammer fra, betyr rett og slett «naken». Å vise kroppen var å vise styrke og karakter.

Romerne videreførte tradisjonen med sine felles bad. Også i Norge har badstuen i hundrevis av år vært et sted der familier satt nakne sammen. Før slutten av 1800-tallet var bading alltid nakent.

Hellas og Romerriket regnes som grunnsteiner i vestlig sivilisasjon, med bidrag til filosofi, demokrati, rettssystem, vitenskap, kunst, arkitektur og litteratur.

Når vi ellers ser opp til antikken som kilde til dannelse, hvorfor skammer vi oss over noe så grunnleggende menneskelig som nakenhet – som de selv feiret?

Med kristendommens dominans i Europa ble kroppen gjort syndig og nakenhet skamfullt. Kirkefedrene advarte mot at kroppen kunne friste til synd, samtidig som sømmelighet ble et ideal når det gjaldt sex og nakenhet.

Offentlige bad, som tidligere var sosiale møtesteder, ble mistenkeliggjort. Etter hvert ble ikke bare nakenhet, men selv bading i fellesskap, regnet som umoralsk.

På 1700-tallet innså man igjen viktigheten av hygiene. Men sømmelighetsidealene satt så dypt at man badet godt tildekket – kvinner i lange ullplagg som skjulte hver kurve.

Disse normene preget samfunnet lenge, helt til naturistbevegelsen rundt forrige århundreskifte tok til orde for det motsatte. Folk kastet klærne i skog og sol, og hevdet kroppen måtte få puste.

I Norge lever denne arven videre: Straffelovens paragraf 298 forbyr seksuelt krenkende atferd – men ikke en kropp uten klær. Nakenhet er i utgangspunktet ikke ulovlig, selv om det avhenger av situasjonen.

Kroppen i seg selv er ikke syndig, bare naturlig.

På 1960-tallet ble nakenhet igjen et opprør. Hippiebevegelsen så kroppen som et frigjørende symbol, en protest mot krig, kapitalisme og streng moral.

I dag spirer en ny bølge av den samme friheten. Da Sagene Folkebad åpnet for egne nakendager tidligere i år, var pågangen stor. Interessen viste at normalisering av kroppen altså er i gang – og at mange ønsker et sted der valgfritt badetøy faktisk betyr valgfrihet.

Problemet i dag er ikke for lite nakenhet, men for mye kommersiell og retusjert nakenhet. Kroppene vi ser er posert, polert og solgt til oss som produkter.

Resultatet er at både unge og voksne tror deres egne kropper er feil – magen for stor, brystene for små, huden for ujevn.

Når den nakne kroppen vi møter i hverdagen alltid måles mot en perfekt og urealistisk illusjon, er det ikke rart folk skammer seg.

Statistikken er dyster: En undersøkelse fra Medietilsynet i 2022 viste at halvparten av unge mellom 13 og 18 år har sett porno på nett. Samtidig hører vi stadig om ungdommer som dropper dusjen etter gymmen. Det er tydelig at måten kropp blir fremstilt på preger hvordan unge opplever sin egen.

Stephen Gough, «The Naked Rambler», gjorde nakenhet til sitt politiske prosjekt tidlig på 2000-tallet. Han vandret naken gjennom Storbritannia og ble fengslet gang på gang.

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avviste hans appell, sa han: «How can nature expressed in human form be indecent? How can any sane person be offended at seeing the human body?»

Han hadde et poeng. Hvordan kan vi forarges over noe vi alle har?

Noen vil si at nakenhet er ubehagelig, kanskje til og med støtende. Jeg sier at grenser trengs. Ingen skal tvinges til å kle seg naken. Er problemet selve kroppen – eller forestillingene vi har fått om den?

Jeg mener ikke at vi skal traske nakne gjennom gatene. Norge er uansett for kaldt til det. Men vi kunne hatt godt av å senke skuldrene: bade nakne i sjøen, sitte nakne i badstua og vise barna at kroppen ikke er farlig.

For jo mer vi ser kroppen som kropp – ikke som synd, sex, eller reklame – desto tryggere blir vi i egen hud.

Vi trenger ikke flere retusjerte glansbilder. Vi trenger hud, svette og virkelighet.

Kort sagt: Hvis vi vil ut av paradokset vi lever i, trenger vi mer naturlig nakenhet.