Min datter på 14 år fikk nylig skole-PC. Den er stengt for det som faktisk brukes i moderne læring og arbeid.

Skolen må lære barna å leve med teknologien, ikke håpe at den mirakuløst forsvinner fra fremtiden deres, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Brun, NTB

Vi klarer ikke å leve uten mobiltelefon, og vi vil heller ikke klare oss uten kunstig intelligens. Likevel beskytter skolen barna fra verktøyene de må lære å mestre.

Min datter på 14 år fikk nylig skole-PC. Den er stengt for det som faktisk brukes i moderne læring og arbeid: ChatGPT, Youtube og andre digitale kunnskapskilder. Begrunnelsen er ofte moralsk – at bruk av kunstig intelligens (KI) oppfattes som juks og som en snarvei som undergraver læringen.

Lillesøsteren på 12 år har allerede funnet en vei rundt systemet. På skolens Ipad er de fleste informasjonskilder blokkert, så hun bruker telefonen sin til å søke opp fakta hun trenger. Hun lærer i «skyggeøkonomien» av kunnskap. Ikke fordi hun vil jukse, men fordi hun vil lære.

Den samme dynamikken finnes blant voksne. En ny rapport fra KPMG viser at seks av ti ansatte bruker KI-verktøy, mange uten godkjenning fra arbeidsgiver. Også voksne har fått sin egen skyggeøkonomi for KI, drevet av nysgjerrighet, ikke uvilje.

Kanskje burde vi lære av begge generasjoners pragmatiske læringstrang.

Kontroll uten kompetanse

Etter regjeringens anbefaling om mobilfrie klasserom fra 2024 har et stort flertall av norske skoler innført restriksjoner på mobilbruk. Ifølge Utdanningsforbundet har nesten alle grunnskoler allerede regler for dette. Flere lærere rapporterer om roligere klasserom, og internasjonale studier bekrefter at mobilforbud kan gi bedre sosial trivsel og mindre distraksjon.

Samtidig viser forskningen at læringsresultatene ikke blir bedre. Nyere undersøkelser viser at selv om smarttelefonforbud i skoler kan bedre læringsmiljøet og redusere distraksjon, har slik politikk ikke vist en klar forbedring i faglige prestasjoner. Forbud hjelper med ro og konsentrasjon, men ikke med læring. Den virkelige utfordringen er å bygge digital dømmekraft – ikke å fjerne teknologien.

Der vi en gang fryktet mobilen, frykter vi nå KI. Mobilrevolusjonen lærte oss at teknologi som først virker forstyrrende, snart blir uunnværlig. Den samme modningen må skje med KI – fra skepsis til klok bruk.

Hvordan barn lærer annerledes

Barn lærer annerledes enn vi gjorde, gjennom andre medier, kanaler og samhandlingsformer. Der vi ble trent i lineær fordypning, lærer de i nettverk. Der vi søker dybde, søker de sammenhenger.

Nicholas Carr beskrev i boken «The Shallows» hvordan nettet gjør tanken flatere. Kanskje er det motsatt: at barnas måte å lære på er bedre tilpasset en verden som krever parallell prosessering, samarbeid, tverrfaglighet og digital navigasjon. De har en annen form for kreativitet, bedre tilpasset tiden de skal leve i.

Selv om digital kompetanse er definert som en grunnleggende ferdighet i norsk skole, viser både OECD og norsk forskning at den fortsatt er svakt integrert i undervisningen. Digitalisering er et prioritert område, men gjennomgang av lærerutdanningene viser at mange lærere mangler systematisk opplæring i profesjonell digital kompetanse.

Når nesten all fremtidig verdiskaping vil være digital, blir dette et paradoks. Norske elever får roligere klasserom, men ikke nødvendigvis bedre forutsetninger for å forstå og skape med teknologi.

Frykten for juks og kontrolltap

Den samme refleksen ser vi nå med kunstig intelligens. Da ChatGPT ble lansert, innførte både New York City og Melbourne midlertidige forbud mot bruk av KI i skolen – av frykt for at elevene skulle «outsource tenkningen».

Begge forbudene ble senere opphevet. Skolemyndighetene innså at elevene uansett brukte verktøyene, og at oppgaven var å lære dem hvordan det kunne brukes ansvarlig, ikke å late som om det ikke fantes.

Et nytt klasseskille

Totalforbud mot KI i skolen forsterker sosiale forskjeller. Barn med foreldre som kan teknologi, lærer seg verktøyene hjemme. De andre får ingen erfaring. Forskjellen blir et nytt kompetansegap der evnen til å bruke KI på en trygg måte blir et spørsmål om sosial bakgrunn.

Bak mange forbud ligger også en stille drøm om «Larson-tiden» – et nostalgisk bilde av mor og barn ved kjøkkenbenken, i ro og trygghet, med lekser og hjelp. Det er et vakkert bilde, men også et grunnleggende udemokratisk ideal. Ikke alle barn får slik støtte hjemme. Skolen skal utjevne forskjeller, ikke forsterke dem. Fremtiden drukner i nostalgi og vokser med læringsvilje.

Pandoras eske er allerede åpen

Det finnes ingen vei tilbake. Kunstig intelligens vil bli like integrert i fremtidens skole og arbeidsliv som mobiltelefonen er i hverdagen vår. Den kan ikke forbys bort, bare brukes bedre.

Pandoras eske er åpen, og det som kommer ut, er både en trussel og en mulighet.

Skolen må lære barna å leve med teknologien, ikke håpe at den mirakuløst forsvinner fra fremtiden deres.