Mine superkrefter

Da jeg var liten, drømte jeg alltid om å bli en superhelt. En som var sterk, uredd, tøff og modig. Likevel var jeg redd, for jeg visste at jeg skilte meg ut.

«Skal vi leke mor, far og barn?» kunne jeg ofte høre medelever si på barneskolen. «Kan vi ikke ha to mammaer?» svarte jeg. Så ble det stille. Jeg husker fortsatt blikkene jeg fikk og fnisingen som gradvis ble til latter. «Er du dum? To jenter kan ikke være kjærester.»

Så kom skammen.

Den brant seg fast i meg, og det tok ikke lang tid før jeg måtte begynne å tilpasse meg spillereglene. Jeg følte meg kvelt, men det gjorde ingenting så lenge jeg ikke skilte meg ut. Så lenge jeg fikk anerkjennelse og var «normal».

Årene gikk, og etter hvert fikk jeg meg guttekjæreste. Det var som prikken over i-en, for nå gjorde jeg opp for ydmykelsen på barneskolen. Men det holdt ikke lenge. På et tidspunkt klarte jeg ikke mer, jeg fikk ikke puste.

Over en lengre periode vekslet jeg mellom å hoppe inn og ut av skapet, til jeg omsider tok et valg om å aldri hoppe inn igjen. Nå var jeg fri, uten skam og selvhat. Nå var jeg en sterk, tøff og modig superhelt – jeg hadde oppfylt barndomsdrømmen min. 

Men så: Noen dager før julaften var jeg på byen med en gjeng. Jeg hadde på meg marineblå dress, brune dressko, et belte som matchet skoene og en blå ascot i halsen. Jeg var stolt og tenkte på hva den yngre meg hadde sagt hvis hun så meg nå.

Da vi ankom utestedet, hang vi fra oss og fortsatte til baren. Jeg husker bassen fra musikken som slo gjennom kroppen, og mennesker som slapp seg løs på dansegulvet som om det var deres siste dag på denne jorda.

Lenger ut på kvelden, da jeg skulle hjem, gikk jeg mot garderoben for å hente jakken min. 

En guttegjeng på fire kom gående mot meg, og det var ingen andre rundt oss. Rett før vi passerte hverandre, så jeg at en av guttene løftet en arm. Så kjente jeg et slag i hodet.

Jeg husker fortsatt den prikkende smerten.

Deretter fikk jeg en «fuck you»-finger opp i ansiktet mens de lo høyt. Jeg hadde allerede stivnet til før de gikk videre. «Ble jeg nettopp slått?» tenkte jeg. Jeg var sjokkert. Lamslått.

Allerede da begynte jeg å klandre meg selv. Det ble plutselig min feil at jeg hadde blitt utsatt for vold: «Hvis du bare ikke hadde vært som du er» og «du fortjente det», var tanker som fløy rundt i hodet.

Gradvis begynte en gammel og kjent følelse å dukke opp – skammen. Så godt jeg kunne, forsøkte jeg å riste det av meg. «Dette sier du ikke til noen», hvisket jeg for meg selv.

Lite visste jeg at noe lignende snart skulle skje igjen.

På nyttårsaften var jeg også på byen, et annet sted enn i jula. Kort tid før nyttårsklemmer og fyrverkeri, satt jeg og snakket med en bekjent. Rundt oss var det en sverm av mennesker.

På et tidspunkt reiste jeg meg opp og gikk mot baren. Helt ut av det blå kjenner jeg et hardt slag mot bakhodet. I motsetning til forrige gang, da jeg frøs til, snudde jeg meg rundt.

Men alt skjedde så fort – jeg rakk bare å skimte en som lignet på en av guttene fra sist. I likhet med sist, var jeg sjokkert. Men nå var jeg også forbanna.

Ved siden av meg sto det en jente som hadde fått med seg slaget. Hun var stum og så nesten like forbauset ut som meg. Likevel sa eller gjorde hun ingenting. Hun snudde seg og gikk, som om ingenting hadde skjedd.

Etter hendelsene på byen brukte jeg mye tid på å gruble over hvorfor guttene hadde gjort som de gjorde.

Det var ikke før en uke etter den siste hendelsen, da jeg endelig turte å fortelle noen om slagene mot hodet, at jeg fant ut at det var fordi jeg er skeiv og skiller meg ut fra den stereotypiske jenta.

Jeg var flau, jeg skammet meg, og jeg fortsatte å skylde på meg selv. Det var som om den sterke superhelten jeg en gang for mange år siden hadde blitt, nå var ødelagt. Brutt ned.

Jeg lå våken om nettene med en følelse av mindreverdighet. Og hvis jeg sov, fikk jeg mareritt og kunne våkne opp gjennomsvett i panikk. Likevel, forsøkte jeg å leve som normalt. Stå opp og legge meg på faste tidspunkter, gå på jobb med et smil om munnen og delta på aktiviteter.

Nå som før, følte jeg meg kvelt. Men ikke fordi jeg latet som jeg var noen jeg ikke var. Jeg følte meg kvelt av hendelsene jeg ikke klarte å sette ord på, og styggen på ryggen minte meg stadig om at jeg var annerledes.

Hva kunne jeg gjøre for å få det bedre? Hvordan kunne jeg bli en superhelt med superkrefter igjen?

Det begynte med erkjennelse. Det er først nå, tre måneder etter hendelsene, at jeg har begynt å erkjenne hva som skjedde. Jeg har innsett og forstått at det ikke er min feil at jeg har blitt behandlet dårlig, på grunn av at jeg er meg selv.

Det neste, og det vanskeligste, var å akseptere meg selv på nytt.

Volden jeg ble utsatt for gravde fram et sår jeg også hadde hatt som liten. Det minnet meg på lille Milie som ble hengt ut av medelever fordi hun trodde at to jenter kunne være kjærester.

Som før, måtte jeg lære å godta meg selv som den jeg er. Jeg måtte akseptere at jeg ikke alltid trenger å være uredd og tøff – at superhelter ikke alltid er uredde og tøffe.

Superhelter har også sine svakheter, og de skiller seg ut. Jeg har godtatt at jeg ikke er noen superhelt, men jeg er modig og unik.

Det er mine superkrefter.

Mer fra Milie Birkelund i «NRK Unormal» og «Baksnakk»: